Tekst: Ida Habbestad. Foto: Laila Meyrick/Velour.no
Vi har kjørt på vinterføre fra Oslo til Hovin i Telemark. Det siste stykket er smalt og bratt, og svingene er krappe. Så blir vi tatt vel imot i det trivelige tunet hvor Karin Brennesvik har hatt base siden 1991.
Det fredelige, snøkledde landskapet står i kontrast til denne levende, snakkesalige damen, som sjelden setter punktum, men lar historier og refleksjoner gli over i hverandre, gjennom hyppige komma og innskutte setninger. Når hun forteller, er blikket direkte og åpent: Karin setter øynene i deg, med mild autoritet – og du lytter. Livet her ute krever sin kvinne. Ikke på noe tidspunkt har det vært for hvem som helst å leve Karins liv, med en ufattelig mengde av opptredener, kurs og reiser, ofte på egen hånd. Holdningen hennes er rak, og man fornemmer verdiene hennes, styrken, når man trer inn i hjemmet der hun holder til, opplever varmen fra peisen og får servert lefser og brunost fra bygda.
MAN SKULLE TRO hun har bodd her alltid, dansedronningen Karin, som har konsentrert seg om å føre videre tradisjoner fra dalfører i store deler av landet. Karin, som bærer bunad på jobb, som har undervist og vært til inspirasjon for interesserte i norsk folkekultur i nærmere 60 år.
Men tilfellet vil at hun er oppvokst på Carl Berners plass i Oslo. Rett nok på den tiden da man hadde utsikt til
Holmenkollen, og Ola Narr var en diger lekeplass; likevel var det langt mer urbant enn på bygda. Karin avfeier at hovedstaden var noe underlig lærested. Tvert imot var oppslutningen stor rundt leikarringene og bygdelagene i Oslo. I familien lå forholdene til rette for kulturell utvikling. Her trakterte man mandolin og piano, gitar og lutt. Ikke minst var man stadig i bevegelse.
- Heldigvis var det ingen religiøs forfektelse om dansen som noe syndig. Dansen var for oss en måte å være sammen på, sier Karin, og forteller om farens fantastiske tango, steppingen i Fred Astaire-stil og de mange moderne danseformene som foreldrene danset, som foxtrot, slowfox, swing – og gammaldans.
- Men vi fikk ikke kalle det gammaldans, smiler Karin.
- Morfar mente gammaldansen var det mest moderne man dansa rundt århundreskiftet. Dermed sa vi runddans.
FORELDRENE DANSET ikke bygdedans, og det var nabojenta, Arnhild Hellkås, med foreldre i Telelaget, som første gang tok Karin til barnelaget i BUL. Fascinasjonen var umiddelbar. Kanskje ante hun alt her det temperamentet i musikken som hun stadig vender tilbake til når hun snakker om det å danse.
- Mye av meningen ved å holde på med folkemusikk ligger for meg i fremheve uttrykket hos folkeferdet som har skapt dansen. Spelemenn fra ulike dalfører kunne godt spille den samme slåtten. Men det låt helt ulikt, slik temperamentet var ulikt mellom dalførene, sier hun.
Og dette er trolig den vesentlige forklaringen på hvorfor Karin har valgt å danse seg gjennom et stort geografisk område. En annen forklaring finnes i Karins aner.
- I familien er det slekt fra Østfold, Solør, Gudbrandsdalen, Hallingdal, Telemark og Numedal. Jeg føler tilhørighet til det meste som er østnorsk, sier Karin.
Ironisk nok førte ønsket om å bevare til at hun selv sjelden sto i ro på samme sted. Da Noregs Ungdomslag i 1962 tok kontakt for å høre om hun ville være instruktør for dem, aksepterte Karin dette. 19 år gammel tok hun toget til Mysen med to svære kofferter; med instruksjonsbøker fra ungdomslaget i den ene og bunaden i den andre. Slik var hun utrustet under det som ble en fire år lang reiseperiode. Senere har hun med jevne mellomrom reist og reist, i Norge og utenlands. Utdanningen besto i instruktørkurs, samt en over gjennomsnittlig deltakelse i dansemiljøet i Oslo, i BUL, Telelaget, Valdreslaget og Hallinglaget.
DELTAKELSEN I DET siste var tilfeldig. Hallinglaget hadde øvelse rett før Valdreslaget, og Karin var nysgjerrig på hvordan de arbeidet.
- Jeg satte meg for å se øvelsen deres, da lederne Ola Guroplass og kona hans, Dagny, kom bort. Ola sa til meg: ”Du må ikke tro du får sitte der og se på!” ”Å?”, sa jeg, ”Vil dere ikke ha tilskuere?”, ”Nei”, sa han, ”Vi vil ha dansere”. Og slik hadde det seg at Ola trena meg opp i hallingspringar.
Intervjuet er hentet fra den nyeste utgaven av Bladet Folkemusikk, nr. 1 /2011. Andre og siste del av intervjuet kan du nå lese her.