– Jeg var med på en øvelse en gang. Vi gikk i en gruppe i skogen sammen med en økolog. Økologen ba oss om å tenke på hvordan vi kunne tjene penger på skogen, som entreprenører. Deretter skulle vi tenke med utgangspunkt i naturens eget beste. Det ble ganske tydelig at holdningene våre til skogen forandrer hvordan vi tenker om den, sier Sinikka Langeland.

Vi kjører bil, fra Kongsvinger og inn imot sentrum av Finnskogen, hit hvor finske innvandrere bosatte seg på 1500- og 1600-tallet. Vi snakker om skogen, men også om metropolen Los Angeles, hvor Sinikka nettopp har jobbet med Big Bang og Øystein Greni. ”Jeg fant en skateboard-kantele som jeg bare måtte ha med meg”, forteller hun entusiastisk, før hun i forbifarten nevner at hun i ungdomsårene tilbrakte et halvt år i USA, som folkesanger og gitarist i Landsby-Norge i Disneyworld.
 
Hun har åpenbart vært med på mye, og det ene emnet tar det neste. Men jo nærmere vi kommer Svullrya, jo tettere kommer vi på det eksistensielle. Vi snakker om tidsklemma og de mange prosjektene vi vil gjøre. For noen er zappingen en løsning. Den virker som en slik enkel mulighet til å få med seg litt av alt. Sinikka lurer på om vi faktisk får med oss det livet vi lever. Hun lurer på om vi husker å erfare de fantastiske omgivelsene. Husker vi egentlig å lytte, eller kan vi bare se?
 
Å høre skogsuset var en av grunnene til at Sinikka flyttet til sentrum av Finnskogen i 1992. Svullrya har blitt basen hennes. Her henter hun energi etter omfattende turneer. I tillegg er det her prosjektet hennes er fundert.
– Som folkemusiker er man ikke nødt til å bosette seg på samme sted som den musikken man spiller kommer fra. Men for min del var det så mye grunnleggende å ta tak i. Tradisjonen var sovende, og før jeg kunne gjøre min egen variant av musikken, måtte jeg finne tradisjonen og løfte den frem, sier hun.
 
" Skaper du en mytologi, skaper du også beskyttelse."

Finnskogen var en brytningskultur i spenningen mellom minoritet og majoritet. I gamle dager var det kort vei til de store byene. Man var tidlig ute med teknologi, og samtidig var det merkbar avstand mellom fattig og rik.

Foto: Oddleiv Apneseth 

Spenningen mellom ulike kvaliteter finner man også i Sinikka. Hun interesserer seg for det mystiske, men er direkte og velformulert. Musikken hennes sirkler rundt det spirituelle, men hun er også jordnær. Hun er åpen for det åndelige, og like fullt kresen og kritisk. Uansett finner hun mening i å søke dypt, mot en tilstand som går ut over det hverdagslige.
– Musikk har mye kraft, konstaterer Sinikka. – Jeg synes det er fascinerende at man i dag kan sette på en CD og forandre sin egen tilstand. Det er en sterk form for berøring, og for meg virker musikken sterkere enn mye annet. Det betyr ikke at jeg ikke er interessert i andre kunstuttrykk. Særlig samtidskunsten opplever jeg befriende. Den er ikke noen bekreftelse av noe jeg synes er fint, men utfordrer måten jeg tenker på. At musikken har blitt så viktig, handler nok også om at den er et språk jeg har lært meg å forstå.

" Samtidskunsten opplever jeg befriende. Den er ikke noen bekreftelse av noe jeg synes er fint, men utfordrer måten jeg tenker på."
 
Sinikka legger en kubbe på peisen. På Finnskogen er man et par steg nærmere den kalde, fine tida enn i hovedstaden. Soppsuppe, karelske piraka med risgrøt og levende lys gir en lun atmosfære, og hjemmet lyser av personlighet, i en særegen blanding mellom kunst som noen vil kalle elitistisk, og det helt usminkede og levde inventaret ellers.
 
Et diplom på veggen forteller om et storhende denne høsten. Sinikka er tildelt Sibeliusprisen for å gjøre den finske kulturarven kjent. Hun har innført kantelen i Norge, og helt siden studietiden har hun lett i arkivene etter sanger fra området. Hun har restaurert polstradisjonen, hentet fram Lindemans samlinger fra Grue og Brandval, oversatt runesanger, og gjort materialet tilgjengelig gjennom bøker og innspillinger. Hun har også laget egne komposisjoner basert på ideer fra disse tradisjonene.
 
Da moren bestemte at Sinikka skulle få en kantele, hadde de knapt en anelse om hvordan det låt. De visste nok heller ikke hvilken betydning instrumentet skulle få i denne utøverens liv.
– Først i voksen alder har jeg virkelig forstått hvilken kilde til kultur min mor har vært for meg. Det var ikke barnehage eller kulturskole på den tiden. De fleste impulser kom hjemmefra, forteller Sinikka.
 

Men hun rendyrket ikke folkemusikken. På Kirkenær drev Sinikka viseklubb, Den vesle svarte Æljen, hvor 300 godt voksne medlemmer sang skillingsviser, spilte torader og fele. På 70-tallet var ikke konserten som institusjon like profesjonelt orientert som i dag. Både amatører og proffe opptrådte sammen, og alt som veldig ung hadde Sinikka stått på samme scene som godt etablerte artister. I dag verdsetter Sinikka scenene både for jazz og folkemusikk, men mener det er viktig at man ikke bare tenker i segmenter.
 
Som utøver har hun klatret fra plateselskapet Grappa og Nordic Sound til ECM. Jo større lytterkrets hun har fått, jo mer oppmerksom har hun blitt på at konserter også må holdes på steder utenfor allfarvei. Jo større oversikt på tradisjonen, jo friere har hun følt seg til å gjøre sin egen musikk.
 
– Hva fascinerer deg med dette du forvalter?
– Det er noe mer enn at Finnskogen er området der jeg har vokst opp. I den gamle skogfinske kulturen finner man det panteistiske livssynet at det er liv i alt. Musikken forholder seg til naturen, og imiterer den. Jeg synes det er noe sterkt i dette, at musikken gjerne vil fortelle om hvordan man opplever omgivelsene, svarer Sinikka.

" Det handler om å få bort sitt eget ego."
  
For en tid siden var det snakk om å legge et stort skytefelt til Finnskogen. Sinikka dro til Stortinget, og fikk lovnader fra politikerne. Det var ikke noen som egentlig ville legge feltet dit: området er for historisk.
– Skaper du en mytologi, skaper du også beskyttelse. På Island legger de veiene utenom alveborgene, om man tror på alver eller ikke. Det er når folkekulturen blir borte på et sted, at det blir fritt vilt. Eller når folk kommer utenfra. Rike folk kan suge ut ressurser fra fattige områder de ikke har noe emosjonelt forhold til. Da kan pengemytologien få overkjøre alt annet.
 
Musician Sinikka Langeland and slaughtered moose
Foto: Oddleiv Apneseth 
 
Det mytiske er gjenganger for mye av det Sinikka arbeider med. Hun søker det spirituelle. Slik er det kanskje ikke rart at Fartein Valen er en viktig komponist for henne. Eller at prosjektene hun er mest fornøyd med å ha gjort, er slike som byr på forklaringsmodeller.
 
I Marias Song er den kristne tradisjonen i fokus, Sinikka ser på hvordan folketradisjonen har variert salmene som er brukt i Bachs koraler, og plasserer dem ved siden av musikken hans.
I arbeidet med runesanger er det sjamanistisk religiøsitet som gjelder. ”Rune” er ordet for hemmelighet. Å synge runesanger er å synge om det skjulte.
Kikker du på noen av tekstene Sinikka har arbeidet med, vil du kanskje bli slått av hvordan de oser av det heftige, enten det er varme, seksualitet eller uhygge. Hør bare på dette utdraget fra en blodstemmingsrune:
 
Kastes i mot deg, kjeler med blod,
blod som er levre, stivne og størkne,
sleiver med blod og auser med blod,
alt som færer mot auga er blod
 
– Jeg har tenkt mye på hvorvidt man som utøver må være troende for å kunne formidle et materiale. I de religiøse sangene og i runesangene har jeg måttet finne noe i meg som kan gå god for tekstene, som forstår hva det handler om og aksepterer det. Ellers blir det ikke troverdig. Det sjamanistiske kan være ganske heftig, og noe er så mørkt og tungt at jeg ikke orker å ta tak i det, forteller Sinikka.

" I vår kultur liker vi helst å kunne snakke fritt om alt."
 
En slik formidling skjer i vissheten om at forestillingene vi har er avgjørende for hvordan vi opplever verden, slik Sinikkas økolog alt har vært inne på. Eller en annen kunstner som er viktig for Sinikka:
– Hans Børli peker på det tosidige, at mennesket på den ene siden er natur, men på den andre siden lever i naturen, og besmitter den med sitt eget sinn. Det romantiske forholdet til natur er et kulturfenomen. Han som gikk i snøen og nesten frøys seg i hjel som tømmerhogger, syntes ikke det var så romantisk med hvit snø, sier hun.
 
Hvordan er så hennes egen tro? Livet er mystisk, mener Sinikka. Noen ganger føler hun at det helt opplagt må finnes en gud. Andre ganger synes hun det er vanvittig. Nå ser hun opp og spør: ”Hva med deg?”
 
Å snakke om religion er å gå helt nært på mennesket, og et øyeblikk forstår jeg hvordan det er å sitte på hennes side av bordet. Men en som har arbeidet mye med myten, må også ha reflektert over hvor vanskelig det kan være å snakke om å tro?
– Jeg har i alle fall registrert tendensen vår i dag til å stille spørsmål ved det alternative. Det finnes nok grunner til dette, svarer Sinikka.
– I islam er det farlig å avbilde profeten. Det er ikke hvem som helst som får snakke om ham. I vår kultur liker vi helst å kunne snakke fritt om alt. Jeg tror vi mener det trengs en ny opplysningstid for å dyrke det rasjonelle. Og jeg tror vi kan ha godt av det for kommunikasjonen i verden. Vi trenger religionskritikk. Men samtidig er dette etnosentrisk tenkt fra vår kultur: Slik mener vi, og derfor bør alle tenke slik.
 
Det spirituelle er sårbart, men Sinikka er ikke egentlig redd for emnet. Hun er mer redd for å være utilstrekkelig, og ikke få satt ord på dette dype hun formidler.
– Det handler om å få bort sitt eget ego, og forstå at det ikke egentlig handler om hva du selv presterer. Det viktige er hvordan du klarer å nærme deg det som er musikkens innhold, sier Sinikka.
 
– Hva tror du om fremtiden for det du forvalter i Norge?
– Der gjelder det å ha tålmodighet. I sin tid la vi ned mye arbeid i å hente frem polsdansen. Så skjedde det lite her på Finnskogen. Det er klart man kan bli frustrert av slikt. Men nå, 20 år senere, er det noen som vil lage kurs i området. Slik må det vel være i folkemusikktradisjonen. Skal den ha livets rett, må det være fordi noen engasjerer seg i den, tradisjonen er ikke noe man kan tvinge frem. Mytene er viktige. Men de har ikke noe for seg om ingen tror på dem.


Portrettet stod på trykk i bladet Folkemusikk desember 2012.