Av Olav Gorseth, Bergens Tidende
Både Hardanger og Telemark vil gjerne ha et nasjonalt senter for hardingfelen,og begge argumenterer med sterke tradisjoner. I tillegg driver Ole Bull-akademiet på Voss et fremragende felemakerverksted.
Akademiets samling av Sigbjørn Bernhoft Osas feler er også et aktivum, samt at akademiet er et kraftsenter for kompetanse rundt folkemusikk.
Folkemusikeren Knut Buen advarer i siste nummer av bladet Folkemusikk mot at et (eventuelt geografisk delt) nasjonalt senter for hardingfelen skal bli det kan kaller «navlehaller» – der det å fremheve regional styrke blir viktigere enn å arbeide for en mest mulig vital kultur rundt nasjonalinstrumentet.
Mens bergenserne har kastet seg inn i en høylydt og entusiastisk krangel om litteraturhus, foregår det en mer diskret tautrekking rundt hardingfelesenteret. Debatten får knapt noen oppmerksomhet verken i presse og kringkasting. Temaet er såkalt smalt, kjendisene fraværende og tonen neddempet.
Det betyr ikke at ordskiftet er fritt for spark på skinnleggen. Men etter tradisjonen skal slike avleveres som lutter velvilje. Det er som med hardingfelen selv, understrengene gjør budskapet komplett. Litteraturhusdebattantene i Bergen behersker ikke slikt.
Knut Buen peker på at det å etablere et senter ikke garanterer noe som helst. «Alt lever lengst berre gjennom individuell ivaretaking, utøving og publikumsinteresse», skriver han.
Buen er opptatt av at alt står og faller med innsatsen fra de som skal drive et slikt senter, deres evne til å skape interesse blant folk og sørge for at den vedvarer. Det handler om mye mer enn det musikkfaglige og kulturelle innholdet, det innebærer også at det skapes et miljø der publikum kan trives og ha noe igjen for å komme, helst gang etter gang.
Bø i Telemark var først ute i kappløpet, men hardingene kom raskt etter med forslag om et nasjonalt senter i Utne. Begge argumenterer med lokale felemakertradisjoner. I Hardanger kan de vise til landets eldste hardingfele, Jåstadfela fra 1651, og de legendariske Botnenfelene fra 1700-tallet.
Felemarkertradisjonen i Telemark bygger på vestnorske instrumenter fra 1700-tallet av, men telene videreutviklet instrumentet. Striden mellom Bø og Utne kan i verste fall ende med to adskilte «navlehaller», slik Buen frykter.
Så spørs det kanskje hvor de sterkeste entusiastene er. Uansett har Ole Bull-akademiet på Voss en nøkkelrolle i arbeidet med å hegne om hardingfelekulturen. Mange av dem som kommer til å prege norsk folkemusikk i fremtiden er utdannet her. Akademiet har allerede en nasjonal funksjon og er godt rustet til å unngå sjåvinisme.'
Denne kommentaren sto opprinnelig på trykk hos Bergens Tidende onsdag 30. mars 2011. Den er bragt videre her på Folkemusikk.no med velvillig tillatelse av Olav Gorseth.