Kulturarv og ”folk i dag”?

Av Egil Bakka, direktør i Rådet for Folkemusikk

Aftenposten hadde nylig et spennende innslag om konvensjonen som Norge har ratifisert og skal sette i verk. Det skapte et flott folkelig engasjement. Engasjementet  kom nok fordi man forenklet og populariserte og inkluderte mange dagligdagse aktiviteter. Det gjør at mange blir bevisst på verdien av dagliglivets kultur, det passer fint som mediestunt og har helt klart en egenverdi.

Til tross for at forenklingen skapte engasjement, blir den problematisk når den uten forbehold legitimeres direkte fra høyeste hold i embetsverket: " Den (kulturen som skal på listene) må være viktig for folk”, understreker Randi Ertresvåg, ansvarlig for immateriell kulturarv i Kulturrådet (Aftenposten 09.08).

Ertresvåg oppfordrer i den samme artikkelen folk til å tenke nytt: ”Hip hop på en ungdomsklubb kan være like verneverdig som bunadssøm”, sier hun og ”vil løfte frem minoritetskultur og samtidsuttrykk”. Sett i en bred kulturpolitisk ramme er dette ikke problematisk å være enig i, men her har man en konvensjon man skal forholde seg til.

Hva sier så konvensjonen, og hvilke intensjoner ligger bak? Den dreier seg ikke om kultur rent allment, men om kulturarv. Stortingsproposisjon nr. 73 (2006-2006) sier, i samsvar med konvensjonsteksten, at kulturarv blir ”overført fra generasjon til generasjon, blir stadig omskapt av samfunn og grupper […] ”og gir dem en følelse av identitet og kontinuitet …”

UNESCO har en annen konvensjon som gjelder fremming av mangfold i kulturelle uttrykk der "samtidsutrykk" har en klar plass. Her vil man sikre individets tilgang til mangfold i kulturelle tilbud og uttrykk. Kulturarvkonvensjonen vil sikre at verden som helhet beholder et mangfold ved at samfunn og grupper får anledning til å verne om noe av sin arv, og da blir særegen arv, som ikke andre har maken til et, spesielt ansvar og særlig interessant.
 
En klart uttrykt intensjon er å verne kulturuttrykk som er truet av globaliseringsprosessen. Da følger at de nyeste uttrykkene for globalisering ikke hører til øverst på denne konvensjonens lister. Det fratar ikke hip hop kulturell verdi, men sier bare at den i første omgang kan prioriteres innenfor andre rammeverk. 

Vern dreier seg om kontinuitet, et ønske om å være trofast mot uttrykk med en fortid. Det betyr ikke å fryse uttrykket, men å holde fast ved kvalitetene, og variere innenfor sjangerens rammer. Vår tids honnørord er ikke kontinuitet, men nyskaping, og utvikling.  Man kan spørre hvor mange kunst- og kulturutøvere det er som ønsker å la seg binde av trofasthet til fortiden og hvorfor de skulle ønske å bruke stemplet kulturarv.

Det er ikke meningen at eksperter eller synsere skal erklære noe som kulturarv på vegne av de som praktiserer den. Bærerne må selv ønske å verne, og bør ideelt sett vise at de vil og kan i ord og handling. Gjennom mer enn 100 år har store frivillige folkebevegelser vist at de vil og kan verne håndverk, husflid, bunader og tradisjonell musikk og dans. Det har også blant annet samiske, kvenske og skogfinske miljøer gjort. De mange, som fører videre disse uttrykkene i dag, sier at de er viktige for dem - teller ikke de som ”folk”? De opplever seg for øvrig også som del av norsk samtid.

Hvem er disse "folk" kulturarven skal være viktig for?   Er det flertallet av nordmenn, eller synsere som prøver å ta monopol på hva som ”er viktig”? Det er jo særlig slikt som ikke "betyr så mye" for ”folk flest”, og som ikke er anerkjent av medias kunst- og kulturpoliti, som trenger vern. Aftenposten spør om folkedansen er "viktig for folk i dag". Konvensjonen spør om den er viktig for dem som holder den oppe.

Det er ikke storsamfunnets eller flertallets preferanser som er avgjørende, men om bærerne av kulturarven finner den viktig. Det er særlig smale gruppers kulturuttrykk som trenger støtte mot presset fra globalisering og kommersialisering og fra en allmenn opinion.

Komplekse praksiser, som krever avansert ferdighet er ofte særlig viktige for bærerne. De er også mer sårbare enn helt enkel praksis, og har gjerne særlig verdi for fremtiden.  Å spille hardingfele eller bygge trebåter krever mange års læring.

Arbeidet med konvensjonen er kulturpolitikk, det ender oftest i spørsmål om prioritering. Skal man prioritere rasjonelt er man avhengig av kriterier. Ved å si at alt er like viktig kan man flykte fra det vanskelige arbeidet med å sette kriterier, slik som ABMs utredning om saken i stor grad gjør  ().

Om vi sammenligner med noen av forslagene i Aftenposten: isbading, dugnad og russefeiring, så er dette uten videre interessante kulturuttrykk, men de er neppe truet. Det er ikke komplekse systemer som krever store ferdigheter og man kan spørre om russen ønsker å være trofaste mot fortiden og argumentere med kulturvern. 

Det er selvsagt at museumsverden har en viktig oppgave i dokumentere og bevare kunnskapen om samtidens kultur, da også slike former som dette. Det betyr ikke at arbeidet nødvendigvis faller inn under denne konvensjonens rammer. Norsk kulturpolitikk har mange virkemiddel, Denne konvensjonen er bare en liten del av det hele og den kan bare ha effekt om man velger ut noe å prioritere.

Det er å håpe at denne saken nå kommer opp på et politisk nivå, at man godtar konvensjonens skille mellom kultur og kulturarv og skaper kriterier for prioritering. Viktigst er nå å få i gang reelle tiltak for å styrke kulturarven i Norge.  Så er det å håpe at man tar konvensjonens intensjoner på alvor og er lojal til konvensjonens ord og ånd.

Utredningen til ABM om immateriell kulturarv finnes altså her. Interesserte kan ellers lese Aftenpostens artikkel på denne lenken. Hjemmesiden til Stiftinga Rådet for Folkemusikk, der Egil Bakka er direktør og ansvarlig for dansefeltet, er her. Vi mottar som vanlig gjerne større og mindre kommentarer fra våre lesere.