Tekst: Ida Habbestad. Foto: Laila Meyrick/Velour.no
Det strenge og fyndige går igjen når Karin karakteriserer sine læremestre. Guroplass insisterte på stegbruken, at steget skulle sitte i musikken, og han ga seg ikke før det satt perfekt. I Telelaget var Kjetil Løndal, som både spilte og instruerte, med full oversikt over hvordan de unge tedde seg.
- Dersom noen begynte å småsnakke mens vi dansa, ble musikken langsomt borte. ”Hvor ble det av musikken”, tenkte vi, og da vi snudde oss mot ham, fikk vi klar beskjed: ”Vil dere ha pause? Det høres sånn ut!”
Karin var snart blant dem som hadde kommet lengst i laget, men Løndal var like streng med henne som andre.
- ”Si meg, danser du eller?” kunne han spørre, om han syntes jeg ikke var helt med. Det var bare å gjøre sitt beste, sier Karin og ler.
DE BETYDDE ALT, læremestrene og dansekameratene, som gjennom den tette læringssituasjonen ikke bare
instruerte, men også bidro til et fellesskap som kunne bli selve livet for mange.
- Man danset jo ikke bare fordi man var nysgjerrig på uttrykket, forteller Karin.
- I Oslo søkte man danselagene like mye for å få et fristed. De fleste kom fra bygda og opplevde å komme til et sted hvor det var lov til å snakke dialekt, hvor man møtte likesinnede.
Dermed er det ikke rart at Karin setter fokus på det sosiale når hun reflekterer over læringssituasjonen for tradisjonsdansen i dag.
- Jeg tror nok at kursene i dag skiller seg fra da jeg var ung. Ute i bygdene lærte mange å danse hjemme, i familier der alle kunne dansene ut og inn. Lagene i Oslo hadde et preg av dette. Vi var en stor familie, av flere generasjoner. Vi var dedikerte og møttes kveld etter kveld, år etter år. I dag er det ikke mange som har tid til å holde på sånn. Når du har en stor ring av nybegynnere rundt deg, kan du ikke på samme måte følge opp hver enkelt.
Det å ha tid virker viktig for Karin. Hun er klart til stede der hun er, og det virker som om hun helst ikke vil gi slipp på øyeblikket, det menneskelige og det sosiale. Også i dette blir det forståelig hvorfor hun har lagt så mye energi inn i dansen – men hun har også hatt et liv ved siden av.
På slutten av 60-tallet jobbet hun ved Nevrofysiologisk institutt i Oslo, med ansvar for rottelaben og med inngående kjennskap til eksperimentene der. Tidlig på 70-tallet bidro hun i frisørsalongen til mannen hun giftet seg med på samme tid. Dette var på Kongsberg, hvor det ifølge Karin var kul krampe umulig å finne noe sted å bo, før Hauk Buen til slutt viste dem til en ubebodd gård i Jondalen.
DETTE VAR TIL stor glede for jondølene – som ble gjenstand for Karins rastløshet, på nytt sted, uten arbeid. Snart holdt hun kurs i leikarringen og for spelemannslaget i Kongsberg, som da var lite aktivt. Hun startet kurs for voksne, tenåringer og barn; det siste ble starten på Småjondølene, som Karin har tilknytning til den dag i dag.
Hun har også utdanning ved Høgskolen i Bø, gjennomført på 70-tallet, da hun også skilte seg. Hun fikk en fleksibel lærerjobb i grunnskolen som muliggjorde gjennomføringen av både lange og korte turer til USA. Utgangspunktet var en forespørsel i 1984 om hun kunne tenke seg å undervise i telespringar i Mendocino Camp.
Karin tok med seg spelemenn og dansere, i alt en gruppe på ni, og visste lite om de nærmere 80 reisene som skulle følge. En enorm aktivitet er dokumentert i utklippsboken hennes hjemme: Hvor mange amerikanere som til sammen er kurset, er uvisst. Men at Karin har gjort inntrykk, er sikkert – med 93 fremvisninger av forestillingen ”Christmas Revels” som en prikk over i-en de siste årene.
Turene har hun fortsatt med, også etter at hun rundt år 2000 fikk ødelagt ryggen. Sykemeldinger har vært en del av livet siden, og i slike perioder har det vært om å gjøre å komme seg tilbake på dansegolvet, forteller Karin, som har undervist sittende når det var nødvendig. Erkjennelsen av at hun ikke er like bevegelig som hun en gang var, er en skygge som dukker opp innimellom. Men hun skyver den snart til side, som om hun ikke interesserer seg for motgang, men heller vil le og fremheve livsbejaende eller for den saks skyld faglige erfaringer.
SOM AT UTGANGSPUNKTET er i musikken. Steget skal være i musikken, sier Karin, som sine læremestre – og steget er drivkraften opp gjennom resten av kroppen.
- Om du ikke er i musikken, gjør noe ut av det som spelemannen gir, blir det stivt. Spelemannen har alt å si. Dansene består av et utvalg ting du kan utføre, men det skjer som en respons på musikken. Dette er det spennende med bygdedansen, helt forskjellig fra turdansene i leikarringene, påpeker hun.
Karin legger vekt på tilfeldigheter når hun forteller om livet sitt. Det har dukket opp sjanser og tilbud, og hun finner hele tiden frem til navn på dem som var med, og som inspirerte – som Dagny og Ola Guroplass, Tor Underberg, Knut Buseth, Tor Myhre, Gullik Kirkevoll, Harald Fylken og mange, mange flere.
Likevel – det er Karin som har kastet seg ut i utfordringene som er tilbudt, og som har gjennomført det omfattende arbeidet. Dermed er det ikke overraskende at det er formaningen til pågangsmot som preger svaret, når vi spør henne hva hun mener er det viktigste for dansefeltet fremover.
- Jeg synes det er flott at folkemusikkfeltet i dag får mye oppmerksomhet. Samtidig tror jeg det er viktig at vi er bevisste på hva som skjer når folk blir opptatt av å være profesjonelle. I gamle dager var spelemennene med oss – hele tiden. Man opplevde aldri at noen sto på scenen og spilte og deretter reiste hjem; man spilte til dans med selvfølge.
- Denne nærheten – det sosiale samholdet – er jeg opptatt av. Til folkekulturen hører det at alle tar i et tak, selv om det ikke er penger i bildet. Denne dedikasjonen og mangfoldet i dansene håper jeg vi kan bevare. Det er lett for oss å rope om det offentliges ansvar. Men engasjementet – det må ligge hos en selv.
Dette er andre og siste del av intervjuet. Artikkelen er hentet den nyeste utgaven av Bladet Folkemusikk, nr. 1 / 2011. Du kan lese mer om Bladet Folkemusikk, som utgis av FolkOrg, på denne lenken. Første del av dette portrettintervjuet finner du her.