Tekst: Ragnhild Holø. Foto: Kristoffer Kippernes

- Hei! Følg etter meg, så skal jeg vise deg veien.

En liten mann med et forsiktig smil stikker hånda til en hilsen inn gjennom bilvinduet mitt. En kort kjøretur senere sitter vi trygt plassert i to lenestoler i Edgar Heringstads stue.

Mannen ser mer ut som en rocker fra det amerikanske 50-tallet enn en trekkspiller. Han har skjorte og olabukse, boots på beina. Dialekten er kav trøndersk, det grå håret kamma bakover. Likevel er det ingen tvil om at vi er hjemme hos en som har sitt hjerte hos gammeldansen. Rommet vi sitter i, bærer preg av mange minner fra et langt spellemannsliv.

- Se på denne, gliser Edgar:  - Titanofestivalen kunne dette med premier!Han peker opp mot en stor pokal på toppen av et skap. Den er stor og gylden, og gir assosiasjoner til tennisturneringer mer enn gammeldans. 

- Titano, ja, fortsetter han.

Edgar blar i tjukke album, som inneholder utklipp, bilder og resultatlister fra det som var av gammeldanstilstellinger på 70-, 80- og 90-tallet. Titanofestivaler, landsfestivaler, kappspel og dansefester. Han peker på et bilde av en betydelig yngre Edgar, med et gedigent pianotrekkspill på knærne. Midt imot ham sitter en eldre kar, med grått hår og ei fele i fanget. 

-  Et av mine beste minner, forteller Edgar, med tydelig stolthet.

- Bildet er fra Vågåtreffen i 1986, og jeg fikk sjansen til å spille med selveste Ola Opheim. Det å få spille med ham, som var et av de store forbildene og grunnen til at jeg igjen begynte å spille gammeldans og komponere låter – det var stort.

EDGAR HERINGSTAD vokste opp som eneste barn av sine foreldre på Meråker i Nord-Trøndelag. På radioen og fra grammofonen i barndomshjemmet strømma liflige gammeldanstoner, og vesle Edgar lyttet med ører på stilk.

- Det var noe helt nytt, den musikken der. Det var schwung, det låt bra! Noe helt annet enn alt jeg hadde hørt av bygdemusikk før. Jeg ble inspirert!

Edgar Heringstad blir entusiastisk når han snakker om barneårene, hvor gammeldansen skulle bety stadig mer. Faren kjøpte en torader til den fem år gamle sønnen, og så raskt at gutten hadde musikalske evner. Senere fikk faren fatt i et pianotrekkspill, et instrument som ble selve varemerket til Edgar.

Hver fjortende dag i to år tok Edgar og faren toget til Trondheim. Her fikk han grundig opplæring i noter og fingersetning. Han øvde og øvde fram til han kom i tenårene. I 1956 var han 14 år, og rocken erobret Edgar for en kort periode.

Likevel kom han helhjerta tilbake til gammeldansen og folkemusikken, ikke minst på grunn av musikken som ble spilt i radioen. Nygaard og Opheims kvartett dominerte gammeldansen i eteren, og i kjølvannet kom nye grupper.

DET VAR OGSÅ en annen sjanger som skulle fange den unge mannens interesse: polsen og fela i fjellbygda Røros. Her stifta Edgar bekjentskap med spellemannen Peder Nyhus på Glåmos.

 - Det er noe vanvittig med denne polsen. Dansen og musikken griper tak i folk, og bringer dem over i en transe. Nesten som hos indianerne, jeg ser dem for meg der de danser rundt leirbålet, til stede, men i sin egen verden. Slik er det med polsen også, der den duver bortover golvet.

Edgar Heringstad snakker begeistret om dansen og musikken, mens han gestikulerer og beretter med et eget lys i øynene. Rørosleken, ei samling som går av stabelen hvert år i mai, står i en særstilling. Aldri hadde unge Edgar drømt om all musikken som fantes på bygdene!

Skryt og storprat ligger ikke for denne karen, heller er han sjenert og smålåten. Den samme sjenansen kommer fram når han forteller om møte med storspellemannen Hilmar Alexandersen. Som ung trekkspiller tidlig på 70-tallet var Edgar ute etter en felemakker.

Alexandersen ble kontaktet, men takket høflig nei til musikalsk samarbeid, noe Edgar er glad for i dag. Ikke visste han hvor god Alexandersen var til å traktere fela, og han er slett ikke sikker på at han hadde klart å følge ham. Enden på visa var at Petter Røstad senior huket tak i Hilmar, og resten av historien er kjent. En suksesshistorie, med plateutgivelser og heltestatus.

FOR EDGAR TOK den musikalske retningen en annen vei. I noen år spilte han alene, og sammen med den lokale gruppa Nattuglan. Med utgangspunkt i denne gjengen dannet han i 1982 sin egen gruppe, Edgar Heringstads orkester. Det var denne gruppa, med tiden utvidet med de felespillende søstrene Øverkil, som gikk helt til topps i Kappspel i 1993. På repertoaret stod slåtter signert Edgar Heringstad.

Komponeringa tok mer og mer av Edgar sin tid. Melodiene kunne komme til ham når som helst, og særlig når han var på arbeid. Han forteller om ensidig fabrikkarbeid hvor tankene ofte vandret av sted, til musikken. Slik dukket melodiene fram. Det gjaldt å skrible ned tonene, fort som svint, på en papirlapp. Og glede seg til å komme hjem og prøve ut melodien på trekkspillet.

Komposisjonene har blitt tallrike med årene, og alle melodiene har fått fengende navn, mellom andre “Å lauvet va gyllent” (vals), og “Den som plystre gret itj” (reinlender). En tittel kom seilende dagen før bladet Folkemusikk kom på besøk: ”I lause lufta”…

Hva mener du med det navnet?

-  Neiii, det er vel nettopp slik melodiene kommer til meg. I lause lufta.

KOMPONERINGA TOK for alvor fart på begynnelsen av 80-tallet. Det ble arrangert komponeringsturnering på Titanofestivalen, og Edgar sendte inn 32 komposisjoner til festivalen i 1983. Bidraget stod for ti prosent av alt materialet som ble sendt inn det året.

- Jeg var så usikker den gangen, dårlig selvtillit. Jeg visste ikke hva som var bra. Derfor ble det til at jeg sendte inn et bredt repertoar. Han ser ned, blir litt usikker.

- Hva er det som kjennetegner en god melodi, mener du?

Svaret kommer raskt.

- Låtene trenger ikke være vanskelige, i alle fall. Nei, det er nok noe med selve melodilinja som må stemme, ja.
Mer sies ikke.

MANGE AV Edgar Heringstads melodier har blitt kjært repertoar for andre gammeldansgrupper. At de fortsatt er i bruk, vitner den årlige utbetalingen fra Tono om. Ivrig reiser han seg fra stolen og henter en perm med sirlige nedtegnelser.

Han finner ut at galoppen “På smale stier” nylig har gått forbi valsen “Langs Stjørdalselva” som lenge leda kappløpet. Jo da, melodiene blir spilt. Men dessverre er det lenger og lenger mellom hver gang.

-  Det er ikke rart at ungdommen ikke har noe forhold til gammeldans og folkemusikk. Den er fremmed for dem, fordi de aldri møter den. Musikk som ikke brukes, dør ut. Og musikk som ikke spilles på radio, likedan. Det er trist. 

Intervjuet sto opprinnelig på trykk i Bladet Folkemusikk, nr. 2 / 2011. Det er bragt videre med velvillig tillatelse av redaktør Knut Aastad Bråten. Neste og siste del av intervjuet kommer i morgen, tirsdag.  Du kan lese mer om Bladet Folkemusikk her.