Av Sigrid Randers-Pehrson
Det er nesten befriende å høre Agnes formulere dette. Jeg er glad for at det kommer fra en av de meget erfarne i miljøet! For jeg føler meg som en sur fundamentalist når jeg prøver å si de samme tingene: at blandingsproduktene i seg sjøl ikke nødvendigvis er verken nyskapende eller bedre musikk.
Sjøl er jeg blant dem som har lest avisreportasjer og kritikker av meg sjøl, der journalistens viktigste ankepunkt mot meg var mangel på crossover-elementer i min syngemåte. Den ene formulerte det som at jeg sto FOR støtt i en kvedar-tradisjon, uten evne (eller var det vilje?) til å blande inn andre stiltrekk! Når man kommer for å anmelde en konsert på en folkemusikkfestival, og ender med å kritisere det at folk faktisk er folkemusikere, blir det ikke en gang provoserende - først lo jeg av det, men i ettertid tenker jeg at for norsk folkemusikk er jo en sånn utvikling bare trist - at selv i et folkemusikkforum er det "feil" å være folkemusiker!
Jeg føler vi blir bedt om å late som at vi er noe annet, for å sukre den trøtte fjøsmusikken vår med noe litt mer trendy, lizm.
Men det var jo nettopp det tradisjonelle, det autentiske og kraftfulle jeg en vakker dag for lenge siden falt for. Det var DEN musikken jeg ble forelska i og bare måtte høre mer av. Jeg var ikke så interessert i innpakninga som besto av andre ting... og uten ønske om å fornærme noen, så var det nettopp Agnes som var døråpneren.
Stemmen hennes på Rosensfole har fulgt meg i 25 år, og den var frasparket til å oppsøke folkemusikk, å grave dypere, å lytte mer og prøve å lære. Jeg la ikke noe større brett på akkompagnementet hennes. Det var vakkert nok, men vekket ingen nysgjerrighet. Ingen "graver" i crossovermusikk. Lyden kan begeistre, men der er ikke flere lag å avdekke enn det du hører - hvis selve blandingen er meningen.
Popmusikere refererer til Bob Dylan som inspirasjonskilde når de blir spurt om sitt musikalske opphav. Dylan selv refererer til Woody Guthrie, og Guthrie selv er del av en tradisjonslinje, der folkelig sang i depresjonstidens filleproletariat har gitt ham kjøtt på knokene i sin visesang. Ikke minst sangen fra de svarte bomullsplukkerne, og gitarspillet til de meksikanske jordbruksarbeiderne; og i særdeleshet Lead Bellys musikk.
Så er vi tilbake til det - vil du finne noe ekte, noe skikkelig, og vite hvor dine forbilder har sine forbilder, ender det som regel i folkemusikken. Sjelden i noe såkalt spennende og eksperimentelt.
Mulig jeg lyder som en trangsynt gammel surpomp nå, men det er mine erfaringer som gjør det: å tilby den opprinnelige varen er ikke interessant - man kan aldri vente å få et stort publikum om man ikke først appellerer til noe annet i dem (det mer kjente stoffet vi har spedd det ut med). Og media vil ikke ta tak i det, om man ikke lover at dette er noe HELT nytt som ingen har kommet på før.
Men vi veit jo alle at det har vært gjort tusen ganger før...
Sigrid Randers-Pehrson har vært Nord-Norges eneste profesjonelle folkesanger, og skrev i 2010 masteroppgaven ”Kvedarkor” – om stemmebruk, klang, teknikk og ornamentikk i folkesang i Nord-Norge. Denne kan leses i sin helhet som en PDF på denne lenken fra Bibsys.no. Innlegget ble opprinnelig skrevet som et tilsvar til denne kommentaren fra Agnes Buen Garnås.