8: Utøvende kunst: Definisjon
Utøvende kunst dekker ifølge UNESCO et stort felt fra vokal og instrumentell musikk til dans, teater og pantomimeforestillinger. Temaområdet inkluderer i stor grad kulturelle uttrykk som reflekterer menneskelig kreativitet. Både musikk og dans er å finne i de fleste samfunn. Musikk og dans blir framført i mange ulike sosiale og rituelle sammenhenger.
Musikksjangeren og konteksten som kulturuttrykkene blir framført i, varierer fra hellig, klassisk og populær til folkelig. Musikken kan også ha polit iske og emosjonelle dimensjoner ved seg, og innehar ofte et budskap eller et uttrykk. Teater kombinerer ofte både sang, dans, musikk og fortelling i sin framføring.
Det er ferdighetene i å spille en melodi, synge en sang, utføre en dans eller spille en forestilling som utgjør selve det immaterielle kulturuttrykket. Fordi kunnskapene og praksisene er usynlige når de ikke er i funksjon eller blir aktivisert, blir ofte gjenstandene, som instrumenter, masker eller kostymer, de konkrete uttrykkene for disse. Det samme gjelder rommene hvor kulturuttrykkene blir realisert.
Av konvensjonen om vern av immateriell kulturarv blir disse betraktet som kulturelle rom og er nært knyttet til det enkelte kulturuttrykket. I definisjonen av immateriell kulturarv inkluderer konvensjonen derfor både objektene og de kulturelle rommene som kan relateres til immaterielle uttrykk og praksiser.
Standardisering av kulturpraksiser knyttet til utøvende kunst er ifølge UNESCO en av de største truslene mot deres eksistens. Fenomenet «world music» er et eksempel på en slik trussel. Selv om «world music» bidrar til kulturell utveksling, bidrar det også til en homogenisering av kulturytringer. Homogeniseringen har en standardiserende og kommersialiserende effekt. Og selv om turisme i stor grad gir nytt liv til utøvende kunst som kunnskapsformidling og underholdning, vil den på lik linje med «world music» kunne forårsake at kulturuttrykkets særpreg og egenart blir forringet.
Det er derfor ikke uttrykk bygd på internasjonale normer som står i sentrum for konvensjonen om vern av immateriell kulturarv, enten det gjelder den store bredden av internasjonalt preget populærkultur eller den institusjonaliserte kunsten i teatre, operaer eller på ballettscener. Noen av de akkurat nevnte kulturarenaer og -uttrykk vil derfor i større grad bli dekket av den før omtalte mangfoldskonvensjonen.
8b: Utøvende kunst som kommunikasjon, identitet og ritual
Utøvende kunst, kanskje spesielt i form av musikk, dans og sang, er gjennom sin sansbarhet universelle og lokale på samme tid. Dette gjør disse kulturuttrykkene til sterke og gode kommunikasjonskanaler mellom kulturer. Gjennom dette kan kulturuttrykkene også væreidentitetsmarkører for en gruppe eller en kultur, da de forteller noe om hvem man er som utøver og gir en tilhørighet.
Mange enkle former av musikk‐ og dansepraksis har vært folkeeie gjennom generasjoner, som for eksempel Margrethe Munthes bursdagssang Hurra for deg som fyller ditt år, som har både tekst, melodi og koreografi. Utøvende kunst som identitetsmarkør er kanskje spesielt interessant å se på blant urfolk, nasjonale og nyere minoriteter.
Samene har den tradisjonelle joiken med rituelle funksjoner. Skogfinnene har brakt med seg runesangene gjennom generasjoner. Kulturbærere med røtter i Peru, Bolivia og Chile viderefører og formidler rytmiske tradisjoner fra Andesfjellene gjennom orkestre og dansegrupper.
I dagens samfunn er det ikke nødvendigvis et sammenfall mellom kulturell bakgrunn og hvilken kulturell ytring man bærer fram. De ulike musikk‐ og danseuttrykkene som praktiseres av mange i dag, som flamenco, tango, capoeira eller bhangra, er eksempler på at mennesket som kulturbærer og ‐skaper i stor grad selv kan velge sine kulturelle uttrykk.
Dette valget kommer kanskje enda klarere fram i enkeltpersoners tilknytning til ulike interessemiljøer, da det å
synge sosialdemokratiske «hymner» under åpningen av Arbeiderpartiets landsmøte, eller det å høytidelig synge ut sin store kjærlighet til Vålerenga sammen med resten av Klanen, markerer tilknytning og identitet.
I kraft av sin kommuniserende tyngde og evne til å skape mellommenneskelig forståelse, kan musikk og dans også bidra t il større integrering og deltakelse i samfunnet generelt, siden kulturuttrykkene gir muligheter for å kommunisere et kulturelt budskap der andre «språk» mangler. Romkulturen er kanskje et eksempel på det, hvor en direkte dialog mellom en stigmatisert minoritet og storsamfunnet fortsatt kan oppleves som vanskelig, men hvor man i en annen kontekst, som under den årlige Iagorifestivalen, kan gi kulturen et «språk».
Som beskrevet i definisjonen er fellestrekket for flere av de utøvende kunstuttrykkene at de finner sted i en rituell sammenheng, som markeringen av en helligdag eller feiringen av en fest. Et annet fellestrekk er at de finner sted på en arena. Arenaene, eller de kulturelle rommene, som de betegnes som av UNESCO, er mange.
De læstadianske salmene synges på bedehuset, og skillingsvisene på en campingplass. Gammeldansen danses på et samfunnshus, og horadansen utfoldes i rytmiske tramp mellom festdekkede bryllupsbord på en restaurant. De kulturelle rommene kan være alt fra hjemmet t il en festivalplass, og sistnevnte er i dag en fundamental og vital forutsetning for videreføringen av mange av de omtalte uttrykkene.
ABM-utvikling driver aktivt, strategisk utviklingsarbeid for å styrke arkiv, bibliotek og museum som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner. Du finner hjemmesidene deres her, og kan lese utredningen i sin helhet ved å trykke på lenken nedenfor.