I Norge blir begrepene folkemusikk og folkedans brukt. I et historisk perspektiv ble begrepene først tatt i bruk med nasjonalromantikken. Selve arbeidet med, og spesielt vernet av, folkemusikk og ‐dans startet nettopp mot slutten 1800‐tallet, da bygdenes spillemenn og dansere så at deres musikk‐ og danseuttrykk sto i fare for å forsvinne.
Flere begynte å samle folkemusikk, og i 1888 startet telemarksbøndene i Bø landets første kappleik, en vesentlig arena for utveksling av tevlinger, utveksling av kunnskap og samvær den dag i dag.
Folkedansbevegelsen, som ble etablert i perioden fra 1900 t il 1920, hadde størst bredde innenfor Noregs
Ungdomslag, hvor man skapte et nasjonalt repertoar som ble dyrket ogvidereført av de mange lokale ungdomslagene. Folkemusikkbevegelsen hadde det sterkestesamlingspunktet i kappleikene og fikk etter hvert nasjonal organisering i Landslaget forSpelemenn.
Fra 1970‐tallet av tok man opp begrepene tradisjonsmusikk og tradisjonsdans. I kraft av overgangs‐ og samarbeidsprosjekter rommet tradisjonsmusikken folkemusikken. I tillegg rommet den uttrykk fra andre musikksjangre og fra andre, innvandrete kulturers tradisjonsmusikk.
På 1960‐ og 1970‐tallet startet man en ny innsamling av dansemateriale. I kjølvannet av innsamlingen oppsto en interesse for dans og musikk som lokale tradisjoner, og de mangfoldige variasjonene i materialet bidro til at den enkelte bygd eller region ønsket å definere sine lokale former og bruke dem som identitetsmarkører.
På slutten av 1900‐tallet vokste også bevisstheten om at Norge faktisk var et flerkulturelt samfunn fram. Det var også på denne tiden at både urfolk, nasjonale og nyere minoriteter ble synliggjort som bærere av musikk‐ og dansetradisjoner.
Mange forbinder først og fremst de eldre formene med begrepene folkemusikk og folkedans, som for eksempel sangtradisjoner som kveding, stev og lokalvarianter som lokk fra Valdres. I musikken og dansens verden har man danset pols for eksempel i Nord‐Trøndelag, man har danset reinlender over hele landet, og noen steder har man hatt en egen vri på dansen, for eksempel i Målselv. I store deler av Sør‐Norge har det vært mange lokale varianter av springaren, som for eksempel i Tovdal.
For å imponere jentene, har guttene i Valdres danset de såkalte godkarsstykkene. Disse er akrobatiske teknikker og uttrykk hvor man slår st iften, gjør nakkespretten, hopper over leggen, kruker eller gjør hallingkast. Innlæringen og utøvelsen av godkarsstykkene skjer ofte i forbindelse med lausdans eller halling. Folkedansen er blitt danset på gressletter og tregulv i generasjoner.
I en nyere tradisjon har folk på østlandsbygdenes samfunnshus svingt seg etter Dina gulbruna ögon og Jag trodde änglarna fanns med Ole Ivars ved mikrofonen. Svensktoppene, med blanding av pop og jazz, har vært populær tradisjonsmusikk i deler av Norge i flere generasjoner. Det samme gjelder 1950‐ og 1960‐tallets swing og rock. 1980‐tallets breakdance har også levd videre som dyrket form utover internasjonal popularitetst id.
Andre folkelige sang‐ og musikkuttrykk er blitt praktisert av alle bygders og byers kor og korps. I disse kulturuttrykkenes virke ligger flere lag av immaterielle elementer, da de viderefører en lang tradisjon som musikalsk møteplass og opplæringsarena for barn og ungdom, og drives av frivillige lag som i stor grad er finansiert av dugnadsinntekter.
I tillegg er både kor og korps faste deler av rituelle markeringer, for eksempel 17. mai. Et annet kulturuttrykk, som særlig er knyttet til rituelle markeringer, er Bergen bys buekorps. Buekorpsenes skarpe trommevirvler har sust mellom byens fjell og smau helt siden 1850‐tallet, og hver en bydel har gjennom buekorpsene dyrket «kameratskap, patriotisme og tilhørighet» helt fram til i dag.
ABM-utvikling driver aktivt, strategisk utviklingsarbeid for å styrke arkiv, bibliotek og museum som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjoner. Du finner hjemmesidene deres her, og kan lese utredningen i sin helhet ved å trykke på lenken nedenfor.