Kronikk: Norsk sprengladning

Folkemusikere, jeg har en dårlig nyhet til dere! Dere forvalter en kulturarv fra et land uten grenser, fra en historie som er forlatt, symbolene deres er tapt, språket deres er tømt for mening, instrumentene deres er umoderne, hoftene deres rugger i utakt til ”Skal vi danse”. Dere står på sidelinja, mens verden blir mindre, tiden går fortere, og kulturen rundt oss konsumeres som kjeks. Stylistene er musikkens konger nå. Dere er musikkens knirkende, brune sko og støvete lagerfrakker.

Norge er ikke Norge lenger, noe landet heller aldri har vært. Men aldri har konstruksjonen norsk vært så svak som nå. Grensene er åpne for arbeidsinnvandring, og vi reiser så mye ut av landet at Gardermoen trenger en rullebane til. Barn lærer sitt andre språk før det lærer seg å like grønnsaker, og vi har alle navlestrengene våre koblet til den internasjonale informasjonsstrømmen. Internasjonal finans styrer oljefondets verdi, internasjonale kjeder dumper søppelmat innpakket i glitter, og Disney Channel pumper rosa trash inn i små barnehjerner. Vi har knapt noe felles ut over det todelte skriftspråket og ”Norge Rundt”. Det måtte en massemorder til for at vi skulle finne en anledning til å gå sammen igjen i gatene. Som ett folk.

En kan argumentere for at den norske tradisjonskulturen derfor er viktigere enn noensinne. At vi aldri før har trengt folkemuseer, folkeeventyr, folkedrakter og folkemusikk som nå. At den samlede norske tradisjonskulturen trenger et forbanna løft, skal Norge holde seg i live.

Samtidig ligger det noe illeluktende og reaksjonært i en slik framstilling av saken. Det er jo fantastisk at vi er frie til å velge, frie til å reise, frie til å like det vi liker. At vi er frie til å definere oss inn i eller bort fra Norge og det norske!

Ville du, med hånden på hjertet, byttet bort dagens mangfold og utviskede grenser mot det Norge vi var for tretti år siden? Mot det gråbleke DDR av kjedsomhet og ensporet offentlighet vi hadde da? Ville du snudd globaliseringen, om du kunne? Ville du sendt hjem igjen Muhammed i butikken på hjørnet og tidoblet prisene på sydenturer? Ville du gjeninnført etermediemonopol og statlig sensur? Ønsker du at klokka skulle gått motsatt vei?

Svarer du ja, kan du drite i å lese lenger. Da er du ingen venn av meg.

Å jo da! Vi har nok av kulturelle utfordringer. Vi lever i et fritt kulturkonsumpsjonsmarked, der de som selger seg best, selger best. Folkemusikken egner seg dårlig som grunnlag for hipsterkultur. Å gjøre folkemusikk til trend ville bryte tvert med folkemusikkens viktigste kapital, som er kontinuitet over tid. Folkemusikkens egenart er dens forestilling om at den skal være en link, en nervetråd, tilbake i tiden, inn i tradisjonen. Dette er flott, men en blir ikke hipp av å mimre om gamledager. En blir ikke kul av å bestyre et museum eller grave i lik.

Folkemusikken kan altså allerede ha tapt. Verden forandrer seg, folkemusikkens fundament er fortiden. Hva er det da igjen i folkemusikken som kan snu verden tilstrekkelig på hodet til at vi alle blir nødt til å forholde oss til sjangeren? Hvor ligger folkemusikkens potensial for salg, for oppmerksomhet, for respons, for resonans i en samtidig kultur? Hvor er redningsplanken, for en kultur på sidelinja? Den ligger, som alltid, nærmere enn vi tror. Er en kultur brakk eller gebrokken, finnes redningen i kulturens midte, i det som vi ser som så selvfølgelig at det ikke lenger blir sett. Løsningen har vi som regel rett framfor oss.

Da billedkunsten kjørte seg fast i lerreter med firkantet formalmodernisme på 1950-tallet, ble resultatet at kunstnerne fikk opp øynene for rommet rundt kunsten, og handlingene som ledet fram mot kunsten. Minimalismen viste kunstrommet, popkunsten påpekte kunstrommets grenser utad, fluxus problematiserte kunstgjenstandenes verdi. Hele samtidskunsten er bygget på å dra fram alt det kunsten hadde blitt så vant til, at den ikke lenger så.

Rocken sto tilsvarende i stampe på midten av 1970-tallet, med feite stadionrockere med millionbudsjett, hippier som var blitt samfunnsstøtter, plateutgivelser så dyre å spille inn at storkapitalen trådte støttende til. Rocken sto lent mot en krykke, og slik vaklet kadaveret inn i glemselens sumpmarker. Desperate tider krever desperate tiltak. Reaksjonen og redningen kom gjennom punkrock. Musikken gikk tilbake til rockens kjerne, tre grep og sannheten, opprøret, ungdomskulturen. Den enkle og harde lyden av sinne, fremmedgjorthet og ereksjon i bevegelse, gitt ut på små plateselskap. Uten punken hadde rocken dødd.

Folkemusikere, jeg har en god nyhet til dere! Kulturarven dere forvalter, har alt dere trenger for å bli aktuelle og allestedsnærværende. Redaktøren i Folkemusikk har i en leder kommentert mangelen på nye tekster på tradisjonsmateriale. Jeg tror at han kan ha et poeng. Han viser i en annen leder til klassiske slåttenavn som ”Fitteristen” og ”Tarmskylar’n”, til tekster om halshugging, om samleier og kjærestedrap. Tekster som mister kommunikasjonsevne gjennom gammalt språk.

Norsk folkemusikk besitter i tillegg et rikt tradisjonsmateriale om ondskap versus godhet. Demoniske krefter som truer orden. Svart kultur, rennende av tjærebredd ondskap. Desperate lysglimt, i inderlige salmer. Fyll og faenskap, fromhet og frykt for Vårherre.

Problemet er bare det at for de aller fleste av oss virker det som om det ligger vanntette skott mellom budskapet i folkemusikken og framføringen. Et hinder i kulturen rundt. Dere trenger å finne deres samtidskunst, deres punkrock. Dere trenger å dissekere fram igjen nervetråden som knytter dere bakover i tiden. Og dere må gjøre det i framføringen, i formidlingen i kulturen rundt.

Få fram sprengkraften i materialet dere forvalter! Fjern filtrene! Gjør det brutalt! Gråt i fortvilelse når dere synger til Jesus! Hytt neven til Satan og ypp ham til kamp! Få av dere klærne! Få opp pulsen og kuken og promillen! Snort cola av felelokket! Slikk speed av felebuen! Dans til dere detter om! Spill til fingrene blør! Syng dere hese! Få fram igjen Satan og øltønna og gjør det hele til en forbanna fest! Gi meg pyroteknikk og store forsterkere! Gi meg et sceneshow ut av ville helvete! Gi meg bakoversveis! Gi meg ereksjon! Gi meg noe jeg ikke kan motstå!