I følge Rikard Berges biografi ”Myllarguten” traff Bull og Myllaren hverandre i Bergen. Ole Bull var den gang 21 år gammel, og sto fremdeles bare på terskelen til en av de mest fantastiske musikerkarrierene som Norge har sett.
Myllaren – eller Torgeir Augundsson som han egentlig het – var 30 år gammel, og hadde spilt i bryllup i Hardanger. Bull inviterte Myllarguten til Valestrand, der han skrev ned noen av slåttene på noter. ”Jeg har ennå ikke truffet noen som har spilt folkemusikk som jeg har vært så fornøyd med” , skal Bull ha uttalt. Møtet mellom de to skal ha hatt en betydelig påvirkning på Bulls utvikling som kunstner, og vært på å befeste hans interesse for norsk folkekunst og folkemusikk.
Mens Ole Bull reiste videre til Paris og Europa, dro Myllarguten tilbake til Telemarkstraktene. Rikard Berge beskriver de påfølgende årene med formuleringen ”Bull gjekk frå siger til siger i den store verdi der ute, Myllaren frå siger til siger i den vesle verdi her heime”. Likevel var nok ikke livet alltid like lett for Torgeir Augundsson, som ofte måtte slite for å berge seg økonomisk.
Tidlig i januar 1849 la Myllarguten ut på en reise til Christiania, der Bull hadde slått seg ned for en tid. Bull hadde ved flere anledninger snakket varmt om spelemannen, og sørget nå for å sette opp en konsert i Frimurerlosjen i hovedstaden, der han selv også skulle medvirke.
Hele 1500 tilhørere fant veien til konserten denne mandagen, mens ytterligere 700 ikke kom inn. Ivar Aasen var blant de som hadde sikret seg billett, og kunne notere ”meget Bifald” i dagboken sin. Aasmund Olavsson Vinje, som var sambygding av Myllarguten, torde på sin side ikke gå på arrangementet, siden han følte at så mye sto på spill. ”Si’ de gange gali, sò blei de fór stort eit andsvar paa òkkòn”, skal han ha sagt.
Det gikk slett ikke så galt. Morgenbladet var blant de som lot seg begeistre, og skrev i sin omtale den 17. januar:
"Sjelden er vel en Musiker for første gang optraadt under mærkeligere og gunstigere Vilkaar... Han kjender ikke en Note; hans Spil er vildt,- den norske Fjeldnaturs Vildhed i sin Storhed, sin Rædsel og sin Fred klinger igjennem hans Gangare og hans Slaatter. Enhver, der har Sands for de ægte nordiske Melodier, deres Rigdom, deres Lyst og tilbagetrængte Smerte, vil føle og erkjende, at Thorgeir Audunssøn giver disse i deres nationale Fuldendthet. Hans Spil - næsten uafbrudt i Dobbelttoner - udføres med en Virtuoses Færdighed, Sikkerhed og Renhed; hans Bue er kraftfuld, men frembringer aldrig en raa eller skrigende Tone".
Den store begeistringen førte også til at Torgeir Augundsson fikk spille for kong Oscar 1. på slottet. Året etter samarbeidet Bull og Myllarguten igjen, denne gang under oppføringen av Henrik Wergelands syngespill ”Fjeldstuen” på Det Norske Teater i Bergen. Wergeland hadde lagt inn både folkemusikk og folkedans i stykket, og Myllarguten ble hentet ens ærend på ski fra Telemark.
I 1858 vendte Myllarguten tilbake til Christiania, der han igjen satte opp et par konserter med hjelp av Ole Bull. Men nå var mye av den første nysgjerrigheten borte. Den nasjonalromantiske glansen hadde tydeligvis falmet, noe som førte til flere lett hånende oppslag i hovedstadspressen.
Også i Morgenbladet hadde entusiasmen kjølnet. Denne gangen gir man seg til å diskutere om ikke ”en ægte fjeldspillemand snarere egnedes til at fremstilles i etslags natural- eller ethnologisk museum, end egentlig i en konserthal”.
I Vinjes blad ”Dølen” heter det derimot ganske enkelt: ”Dei betste Menner likade det betst.”