Unyanserte påstander

I to dager fikk Helskog og hans team komme tett på folkemusikken på sitt aller beste på Landskappleiken på Røros – midt i polsens hjemland. Resultatet ble et program som stiller spørsmål rundt det statlige bidraget til folkemusikken, og hva konsekvensene av dette er. 

Helskog forteller at staten bruker 50 millioner på folkemusikken, men sier lite om hva pengene faktisk går til. Det hadde seerne fortjent å vite. 

Pengene Helskog nevner går til et mangfold arenaer for musikken; festivaler, scener og arrangører, opplæring, utdanning, forskning, interesseorganisasjoner, tidsskrift, bransjetreff, støtte til utstyr og instrument, støtte til musikere og ensembler, utgivelser av bøker og plater, og støtte til blant annet opplæring i lokale spelemannslag. Fra de som driver med helt tradisjonelle uttrykk til musikk og dans som er mer eksperimentelle. Summen av tilskudd bidrar til aktivitet på mange nivå i hele landet, hele året. Støtten er for øvrig kun én del av økonomien. Størstedelen av aktivitetene rundt de lokale tradisjonene er basert på frivillighet og dugnad. Bare på Landskappleiken i sommer la 500 dugnadsarbeidere ned 9000 arbeidstimer. De som deltar på Landskappleiken betaler faktisk for å spille der. Landskappleiken får i svært liten grad statlig støtte.

Det er helt greit å diskutere hvordan pengene skal brukes for å få enda mer og bedre valuta. Men hva er indikasjonen på at det er for mye penger eller feil pengebruk i dag? Gir det ikke resultater? 

Vi tror med hånda på hjertet at ingen, på noe nivå i folkemusikk-Norge, opplever at det er en overflod av midler innen sjangeren. Heller tvert om. 

Norske folkemusikk og -dansetradisjoner er en del av mangfoldet av kulturuttrykk i verden. På lik linje med det norske språket har folkemusikken i Norge dialekter. I ulike dalfører finnes det ulike tradisjoner, ulike steder har sine unike musikalske former.  Kall det gjerne en flora. 

«Musikk og dans som er i bruk, kan ikke konserveres.»

På Landskappleiken og Landsfestivalen i gammaldansmusikk samles utøvere fra hele landet for å tevle (konkurrere) i tradisjonelle former for folkemusikk og folkedans. Helskog påstår det er dødt, et museum. Vel, det er i så fall et høyst levende museum. Her finner du ingen i monter, men musikk på scenen, campen og på hotellrom. Det er formidling av tradisjonene av stadige nye generasjoner, det er en levende kulturarv. Musikk og dans som er i bruk, kan ikke konserveres. Den vil bestandig være preget av sin samtid. Det er vår kontakt med fortida i nåtid. Landskappleiken og Landsfestivalen er blant de viktigste arenaene for hvor man har rom for å dyrke tradisjonene. Det er et sted for store musikalske presentasjoner og opplevelser.

Dette er derimot bare noe av det som skjer innen folkemusikken. På festivaler, scener, og dansefester rundt om i hele Norge får du høre og se både helt tradisjonelle uttrykk og det som med utgangspunkt i det tradisjonelle skaper nye uttrykk. Det samme mangfoldet finner du på utgivelser. 

Helskog forsøker å polarisere uttrykk, og sette de opp i mot hverandre, der noe er lov, og noe ikke. Noe som er innafor, noe utafor. Det som skjer på kappleikscampen, er ikke noe annet enn det som skjer på scenen. Det er bare en annen arena. 

«Aldri har vel folkemusikerne jobbet så allsidig som i dag.»

Slik som andre sjangre baserer folkemusikken seg på tradisjoner, institusjoner (det være seg Landskappleiken, Festspillene eller Øyafestivalen), utøvere og publikum som bryr seg om musikken og derfor forvalter og foredler den videre. Vi står midt mellom tradisjon og nyskaping. Det er ikke enten eller, men både og. Folkemusikken har gjennomgått en enorm utvikling de siste 10-20 årene. Aldri har vel folkemusikerne jobbet så allsidig som i dag, de arbeider som solister, teatermusikere, ulike band og ensembler, studiomusikere med mer. Det er derfor ikke lett å skjønne hvorfor Helskog oppfatter folkemusikken som en stagnert sjanger. 

«Hvis folkemusikken og -dansen er noe av det fineste vi har, slik Helskog sier, må vi ha rammer til å formidle den til publikum.»

At flere burde høre på og få kjennskap til norsk folkemusikk og -dans er selvsagt ønskelig. Det er det vi alle jobber med – utøvere, pedagoger, organisasjoner, arrangører, spelemannslag, tradisjonsbærere, plateselskap, arkivarer, journalister m.fl. Ikke fordi noen sier at vi må, men fordi vi vil. Folkemusikkmiljøet representerer en helt unik delingskultur, der man deler slåtter, former og kunnskap på tvers av generasjoner og geografi. Vi vil både nå et publikum og lære fra oss. 

Men det er ikke et mål at alle skal elske folkemusikken. Det er urealistisk. Vårt mål er at det er attraktivt å utøve, formidle og oppleve musikken og dansen. Da vil den alltid være levende, interessant og aktuell. 

Hvis folkemusikken og -dansen er noe av det fineste vi har, slik Helskog sier, må vi ha rammer til å formidle den til publikum. Uten folkemusikken og -dansen vår ville vi vært fattigere, kulturelt sett. 

Styret i FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans.