Spellemenn og andre buskvekster

Spørsmålet tvinger seg frem etter at man har sett YouTube-klippet ”En moderne spelemann”. Der blir den begavede musikeren Andreas Skeie Ljones kalt for prostituert av en lokal spellemann fra Gudbrandsdalen fordi han har dratt til byen for å studere musikk. Straffen for å spise av byens kunnskap er verre enn døden. De kan ikke lenger kalle seg spellemenn og etterkommere av Myllarguten. De har vandret for langt bort fra røttene og blodet i lokalsamfunnet og blitt degradert til spedalske, og må kalle seg musikere eller det som verre er.

Den norske motkulturen kan for enkelthetens skyld tegnes som en strek mellom Telemark og Voss med noen utbrytere inn mot Midt-Norge. I dette landskapet trives mørkemennene. De som kun verdsetter den tause kunnskapen som overleveres fra generasjon til generasjon mellom spellemenn. En ekte spellemann skal alliere seg med fanden selv og kun låne øre til naturens egen stemme. Tar du spellemannen ut av telemarkskuas kuruker, forsvinner den genuine naturskapte og ubesudlede naturmannen som lever i symbiose med sitt landskap.

For mørkemennene er selve Sodoma og Gomorra å finne i Oslo. Som styreleder i den gamle hederskronede fotballklubben Frigg holder jeg hus bare 100 meter fra det selvlærte spellemenn fra østenfor sol og vestenfor måne kaller for syndens pøl, nemlig Musikkhøgskolen. Det er her i den mest IQ-tette delen av Norge at musikkstudentene henger og klekker ut bandnavn som Majorstuen og Valkyrien Allstars. Det er også her Ljones er besudlet. Og de fleste gutta i Kvarts. Nesten alt som er nyskapende innenfor folkemusikken, kommer herfra, fra studenter på Musikkhøgskolen. Det er rart med det. Med en gang kunnskapen siver inn, blir det liksom ikke helt det samme kun å mekke og gnikke på gamle slåtter. Og den som har vært på konsert med Valkyrien Allstars og hørt vokalisthulder Tuva Livsdatter Syvertsen synge Arne Garborgs Haugtussa-tekst ”Å gjev du batt meg”, har krysset en grense og kan aldri mer gå tilbake og høre Knut Buen gni to døde dyr mot hverandre.

"Med en gang kunnskapen siver inn, blir det liksom ikke helt det samme kun å mekke og gnikke på gamle slåtter"

Den norske forakten for kunnskap er forankret i den tyske filosofen Herder og hans hyllest til ”volksgeisten”. Her har folkemusikken sitt anker. I bygdesamfunnets hverdagsliv. I folkevisene. Hele nasjonalromantikken er spunnet rundt denne tyskeren som kun nordmenn og folk fra Bayern i lærbeslåtte knebukser fremdeles elsker. Strengt tatt varte folkemusikkens gullalder bare noen timer i 1849, men fremdeles tviholder mørkemennene på dette gylne øyeblikket da den feirede verdensmannen Ole Bull inviterte Myllarguten til å spille sammen med han i Den Gamle Logen. Noen av hovedstadspressens kritikere lot seg imponere av det noteløse naturbarnet som ankom hovedstaden på bortoverski og gaver som visstnok selveste Huldra hadde lagt på hans grav. Denne kvelden nådde nasjonalromantikken sitt crescendo, og slåtten ble ikke bare bondens paringsmusikk, men hele nasjonens folkeeie. Lyden av Norge ble en stakket stund skapt av hardingfelas repetitive lydmønstre, mens kåte budeier lokket med sine fyrige stev.

Slik er det ikke lenger. Urbaniseringen av det norske samfunnet er total. Alle veier fører til byen. På 90-tallet var jeg skyteskive nr. 1 for Målungdommen som skulle ”stogge urbanismen”. Men hvordan vant egentlig Ivar Aasen fram med nynorsken? Jo, han flytta til byen (ironisk nok bodde nynorskens far i mange år i Oslo gate), for det var der den politiske makten befant seg, og det var der nasjonens språklige og kulturelle kommandoer ble sendt ut til hele landet. Byene er først og fremst fortettede energifelt, som både fungerer som importhavner fra den store verden, men som også behandler disse impulsene og omgjør dem til lokal kunnskap.

"Tar du spellemannen ut av telemarkskuas kuruker, forsvinner den genuine naturskapte og ubesudlede naturmannen som lever i symbiose med sitt landskap"

Er egentlig motsetningen mellom tradisjon og fornyelse i folkemusikken interessant for andre enn noen fanatiske sjeler innenfor folkemusikkpolitiet? Nei. For all del, det er ikke bare folkemusikken som er bygget på enkle repetitive skjemaer. Funken skaper også suggererende lydbilder ved bruk av strenge instrumentelle rytmeloops, men skal det da ikke være lov til å bryte ut i fri improvisasjon? Skal man ikke få lov til å synge på engelsk fordi Myllarguten knapt kunne norsk utover gryntestadiet? Som Ljones sier det i piloten til ”En moderne spelemann”, så handler alt om å spille sin sjel. Det var det Myllarguten gjorde. Det er det alle flinke folkemusikere må gjøre.

Alle miljøer, enten det er musikalske, ulike profesjoner eller lokalsamfunn, har den samme utfordringen. Noen må utvikle en genuin kjerne som andre utenfor miljøet har nytte av, og noen må popularisere kjernen og kommunisere den til resten av verden. Som alle organismer må vi enten ekspandere og utvikle oss eller dø. Den tradisjonelle folkemusikken ble overlevert fra utøver til utøver og fra generasjon til generasjon. En så spinkel infrastruktur kan kun overleve i samfunn som ikke er preget av massekommunikasjon og kommersialisering av kulturen. Da hjelper det ikke at statskanalen siden 1931 har hatt en halvtime i beste sendetid med felegnikk og bygdegnål. Da må spelemennene sendes til byen og deretter katapultes ut i den store verden før de kommer tilbake og sprer fortryllende blomsterstøv over sin kjære hjembygd igjen.

Erling Fossen er skribent.

Artikkelen stod på trykk i bladet Folkemusikk 2010 / 03.