Salme, segn og solbøn

Martin Luther skal en gang ha sagt: “Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg gått ut i hagen og plantet et tre.”

Disse ordene kommer lett til oss nå, bare noen timer etter at konserten på Galleri Stadskleiv tok slutt. Her hadde vi fått oppleve en intim time med søskenparet Ingvill Marit og Per Anders Buen, der de med sang, felespill og historier tok oss med gjennom en levende reise i tiden.

Materialet var hentet fra det fine albumet “Salme, segn og solbøn” fra i fjor, som inneholder både slåtter, salmer og folkeviser. I enkelte av de eldre visene finner vi “hedensk” og kristent tankegods side om side, der respekten for naturen utgjør et viktig bindeledd. Solbønnene var en måte å be om pent vær på, til gavn og glede for både avlinger og mennesker.

Dette tradisjonsstoffet ble her formidlet på en fin og tilstedeværende måte, der utøverne også trakk rike linjer til sin egen slekt og familie. Noe av materialet var godt forankret i Telemarksjorden, men med linjer som også kunne trekkes til Vestlandet, og langt utenfor Norges grenser.

Dette er nettopp noe av det vakre med musikk – at den kan tale så direkte fra hjerte til hjerte. I tradisjonsmusikken finner vi kanskje også en ekstra dimensjon, der fortiden brått rykker nærmere, og vi forstår at menneskehjertet er seg selv likt over århundrene. Om det er i lengten etter kjærligheten, Gudsfrykt eller ønsker om alt godt for seg og sine.

Det er vakkert og nært når Ingvill Marit Buen Garnås synger sanger som “Nu rinder solen opp”,”Fuglevisa”, “Frealause menn”, “Tolvtalsvisa” og “Gjør godt mot dem som deg mon hate”.  Men også det ordløse, det instrumentale, rykker nært og forteller sine historier, om det er nå er åndskampen  i “Kivlemøyane”, sagnstoffet i “Huldregubbane i Gaustafjell” eller skrekkhistorien om “Siri Rukaren”. Så blir det da også møtt med varm applaus av en lydhør og lyttende sal.

Tidligere på dagen holdt også Gro Marie Svidal konsertseminar i den samme salen, der hun snakket og spilte om Jentas ferd inn i folkemusikken, og dens nøkler til stadig nye univers.

Utenfor Gullbring falt stadig regnet, som hadde dannet en fjernt, trommende bakteppe under hele Solbøn-konserten . Den vesle elva nede i Evjudalen var blitt brun, stor og grumsete. Noen minutter senere ble vi møtt av nyheten om bombeeksplosjonen i Oslo.