I et skriv fra 1909 skildrer forfatteren et juleball på en av storgårdene (eller prestegården) i Østre, der det ble danset ”kontradanse, feier, engelskdans og fandango samt figaro, en dans med kjede og ture, som endte med vals”.
Dette var åpenbart et kjent og populært repertoar, for: ”Saa maatte ungdommen av gulvet, og de gamle stillede sig opp, medens Morten Døivingen strammede seg opp med en vis høitidelighet og intonerede menuetten af Don Juan eller Elverhøi. Og saa begyndte en dans så korrekt og elegant, at man ikke skulde tro, det var bønder som traadte den.”
Ikke bare Gudbrandsdalen
Et vesentlig poeng er at det var lokale musikere som spilte. Spellemenn i Gausdal hadde altså et repertoar med det som gjerne kalles storgardsmusikk, og som har forsvunnet helt ut av bruk, med unntak av leikarringen U.L. Ottar Birting, som fremdeles er virksom.
- Kanskje er det feil utelukkende å se nordover mot Gudbrandsdalen når man skal lete etter påvirkning på Gausdal. Det er like naturlig å tro at gausdølene har brukt musikk som har kommet fra Hedmarken, Land eller Valdres. Men vi har få kilder om hva som ble brukt før runddansen overtok nesten totalt på 1900-tallet, sier Nina Fjeldet.
Med fele som instrument var det selvsagt for henne å se etter eldre slåtteformer. Det meste av musikken fra før gammeldansens inntreden er forsvunnet for alltid. Det finnes noen notenedtegnelser av eldre stoff og noen opptak av eldre spellemenn som kunne gamle slåtter.
Ivar Hagehaugen spilte hallinger til dans i Gausdal. Disse ble hørt og lært av Mathias Stormoen, som døde i 1992. Hallingtakta i spillet til Stormoen er tydelig, så det har neppe vært danset noe annet til slåttene.
Gausdalsspringleik
Det har også eksistert en egen gausdalsspringleik. Kjell Stormoen, sønn av Mathias, fikk fortalt av faren at han hadde sett dansere som danset springleik (eller springar, som er like mye brukt som navn.) Han viste stegene til sønnen, og Kjell husker at de var annerledes enn de er i Gudbrandsdalen.
Dessverre husker han ikke hvordan de var, og vi må dermed anta at dansen er tapt for ettertiden. Det finnes noen få springleiker i Gausdal i dag. De beste opptakene er med spellemenn fra Vestre Gausdal. Den springleiken skiller seg fra de fra Gudbrandsdalen ved å være jevnere i takten.
Trekkspillspellemannen Helmer Taraldhaugen spilte springleik på torader og trallet springleik han husket fra barndommen.
Viss renessanse
Det er et yrende musikkliv i Gausdal, med kor og musikkforeninger, band og en aktiv kulturskole. Hva som er populært, har vekslet opp igjennom, og akkurat nå er det ikke folkemusikken som er det heteste. Men det kan meget vel snu. Fela har fått en viss renessanse blant yngre folk, og det er interesse for det særegne materialet fra egen hjembygd.
Til slutt en liten kuriositet: Det ser ut til å ha vært et slags karstykke for spellemennene i Gausdal å ake på felekassa om vinteren. Busen er den første dette fortelles om, og siden skal flere av de dyktigste spellemennene ha akt på felekassa på vei hjem fra dansefester.
Dette har selvsagt gått ut over felene, som har blitt knust og reparert. Men Busen mente fela ble bedre etterpå.
Om det gjelder noen av dem i nyere tid som har prøvd seg på feleaking, skal være usagt.
Dette er den andre og siste delen av denne artikkelen. Den sto først på trykk i Bladet Folkemusikk, nr. 1 / 2011. Vi anbefaler også på det varmeste at du leser den første delen, som du finner på denne siden.