I hvilken retning svinger den sceniske folkedansen?
Vi er inne i en fasinerende tid for den sceniske folkedansen: Frikar har gjort Norge og verden oppmerksom på halling og eldre akrobatikk med norsk vri, Leif Stinnerbom har i mange år brukt både dansen og musikken i sitt teateruttrykk, og Bygda dansar, Sogn og Fjordane Teater og Sigurd og Kjell Klaussen har vært med på å lage produksjoner med folkedans som et sentralt element. Et utøverstudium i dans ved NTNU i Trondheim har akkurat startet, og de unge som danser, begynner å få en større vilje til å øve. Personlig syns jeg danseforestillingen ”Møte” med Martin Myhr og Solveig Hårdnes er et prakteksempel på et solid og gjennomarbeidet scenisk verk der hele kroppen er godt plantet i folkedansen.
Det skjer med andre ord mye om dagen, og jeg har stor tro på at det kommer til å skje enda mer etter hvert. Som koreograf mener jeg likevel at det er rom for forbedringer. Hvordan kan folkedansen utvikle seg enda mer scenisk? Og er folkedans mer enn formasjoner uten innhold og uttrykk? Videre kan en ta opp forholdet mellom dansere, bevegelse og koreografi: Hvor stor del av prosessen får egentlig dansere til å jobbe og perfeksjonere eget materiale? Og hva skal til for at produksjonen skal framstå som godt nok gjennomarbeidet?
Det finnes mange svar på spørsmålene over. Personlig meiner jeg publikum bør få oppleve flere forestillinger der mangfoldet i folkedansen i Norge står på scenen. Jeg vil gjerne se pols, polonese, springar, sangleik, reinlender og rull. Mange av disse danseformene har et enormt potensial, og tørster etter å bli bearbeidet for scenisk bruk. Men her må også danserne og koreografene sette seg godt inn i bevegelsesmaterialet, slik at en kan lage noe annet enn lett bearbeidet folklore.
Kravene til dansekvalitet må også heves, slik at danserne skjønner hvor mye arbeid de må legge ned i egen kropp for å kunne være troverdige på en scene. De koreografiske prosessene og forestillingene hadde tjent på at dansere fikk tid til å øve på detaljer i dansekroppen. Det er et paradoks å se hvor høyt enkelte dansepar havner på for eksempel Landskappleiken, når man vet hvor lite de egentlig øver. Som koreograf og tilskuer ønsker jeg også utøvere med større detaljrikdom i dansen sin, og som kan danse med ulike utrykk. Etter min mening er det for mange bleke, ensartede kopier som vises på scenen; i stedet bør de ta i bruk de fantastiske rammene som ligger innenfor hver enkelt dansetradisjon.
Jeg vil også ha koreografer og regissører som, med respekt og ydmykhet, våger å gå i dybden i de folkelige danseuttrykkene. En trend innenfor mange kunstsjangere i vår tid er å ”shoppe” kulturuttrykk fra andre sjangere. Slik er det også innen dansefeltet. Danseforestillingen ”Heritage” (2008) var et forsøk på et sjangermøte mellom afrikansk dans og norsk folkedans. Etter min mening uten hell fordi folkedanselementene var for stilistiske, og ikke godt nok gjennomarbeidet. Folkedansen og den afrikanske dansen manglet også klare møtepunkt. Scenen var felles, men de ulike dansesjangrene opererte i hver sine sfærer. For det første er det en sterk tendens til at ordet folkedans blir gjemt under paraplyen folkemusikk, men bevegelse er ikke det samme som lyd. Denne språklige forvirringen gjelder også for festivaler og arrangører som i det hele tør å satse og legge til rette for danseforestillinger og annen sosial dans. Dessuten trengs en forståelse for at det krever et stort apparat å produsere danseforestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Her har festivaler og arrangører fortsatt en vei å gå.
Priser, utmerkelser og stipend er det med årene blitt mange av i folkemusikken, og i andre subkulturer, men fortsatt har ikke folkedansen egne, spesifikke stipendordninger. La oss få stipend til unge, lovende dansere og koreografer, utmerkelser for lang og tro tjeneste i dansens arbeid og store priser for årets mannlige og kvinnelige danser, årets dansepar, årets forestilling og årets dans! I tillegg burde det være selvfølgelig med flere danseforestillinger på turné med Riksscenen og Folkemusikkscena, og at det legges til rette for en egen scene med visninger på Folkelarm.
Godt arbeid for folkedansen! Sigurd J. Heide er danser og koreograf, og styremedlem i den nye folkemusikkorganisasjonen.
Vi er inne i en fasinerende tid for den sceniske folkedansen: Frikar har gjort Norge og verden oppmerksom på halling og eldre akrobatikk med norsk vri, Leif Stinnerbom har i mange år brukt både dansen og musikken i sitt teateruttrykk, og Bygda dansar, Sogn og Fjordane Teater og Sigurd og Kjell Klaussen har vært med på å lage produksjoner med folkedans som et sentralt element. Et utøverstudium i dans ved NTNU i Trondheim har akkurat startet, og de unge som danser, begynner å få en større vilje til å øve. Personlig syns jeg danseforestillingen ”Møte” med Martin Myhr og Solveig Hårdnes er et prakteksempel på et solid og gjennomarbeidet scenisk verk der hele kroppen er godt plantet i folkedansen.
Det skjer med andre ord mye om dagen, og jeg har stor tro på at det kommer til å skje enda mer etter hvert. Som koreograf mener jeg likevel at det er rom for forbedringer. Hvordan kan folkedansen utvikle seg enda mer scenisk? Og er folkedans mer enn formasjoner uten innhold og uttrykk? Videre kan en ta opp forholdet mellom dansere, bevegelse og koreografi: Hvor stor del av prosessen får egentlig dansere til å jobbe og perfeksjonere eget materiale? Og hva skal til for at produksjonen skal framstå som godt nok gjennomarbeidet?
Det finnes mange svar på spørsmålene over. Personlig meiner jeg publikum bør få oppleve flere forestillinger der mangfoldet i folkedansen i Norge står på scenen. Jeg vil gjerne se pols, polonese, springar, sangleik, reinlender og rull. Mange av disse danseformene har et enormt potensial, og tørster etter å bli bearbeidet for scenisk bruk. Men her må også danserne og koreografene sette seg godt inn i bevegelsesmaterialet, slik at en kan lage noe annet enn lett bearbeidet folklore.
Kravene til dansekvalitet må også heves, slik at danserne skjønner hvor mye arbeid de må legge ned i egen kropp for å kunne være troverdige på en scene. De koreografiske prosessene og forestillingene hadde tjent på at dansere fikk tid til å øve på detaljer i dansekroppen. Det er et paradoks å se hvor høyt enkelte dansepar havner på for eksempel Landskappleiken, når man vet hvor lite de egentlig øver. Som koreograf og tilskuer ønsker jeg også utøvere med større detaljrikdom i dansen sin, og som kan danse med ulike utrykk. Etter min mening er det for mange bleke, ensartede kopier som vises på scenen; i stedet bør de ta i bruk de fantastiske rammene som ligger innenfor hver enkelt dansetradisjon.
Jeg vil også ha koreografer og regissører som, med respekt og ydmykhet, våger å gå i dybden i de folkelige danseuttrykkene. En trend innenfor mange kunstsjangere i vår tid er å ”shoppe” kulturuttrykk fra andre sjangere. Slik er det også innen dansefeltet. Danseforestillingen ”Heritage” (2008) var et forsøk på et sjangermøte mellom afrikansk dans og norsk folkedans. Etter min mening uten hell fordi folkedanselementene var for stilistiske, og ikke godt nok gjennomarbeidet. Folkedansen og den afrikanske dansen manglet også klare møtepunkt. Scenen var felles, men de ulike dansesjangrene opererte i hver sine sfærer. For det første er det en sterk tendens til at ordet folkedans blir gjemt under paraplyen folkemusikk, men bevegelse er ikke det samme som lyd. Denne språklige forvirringen gjelder også for festivaler og arrangører som i det hele tør å satse og legge til rette for danseforestillinger og annen sosial dans. Dessuten trengs en forståelse for at det krever et stort apparat å produsere danseforestillinger av høy kunstnerisk kvalitet. Her har festivaler og arrangører fortsatt en vei å gå.
Priser, utmerkelser og stipend er det med årene blitt mange av i folkemusikken, og i andre subkulturer, men fortsatt har ikke folkedansen egne, spesifikke stipendordninger. La oss få stipend til unge, lovende dansere og koreografer, utmerkelser for lang og tro tjeneste i dansens arbeid og store priser for årets mannlige og kvinnelige danser, årets dansepar, årets forestilling og årets dans! I tillegg burde det være selvfølgelig med flere danseforestillinger på turné med Riksscenen og Folkemusikkscena, og at det legges til rette for en egen scene med visninger på Folkelarm.
Godt arbeid for folkedansen! Sigurd J. Heide er danser og koreograf, og styremedlem i den nye folkemusikkorganisasjonen.