”JEG VIL IKKE prøve at beskrive publikums stemning. Vi oppe paa scenen syntes, det var rent forfærdeligt. Og saa kunde vi ikke faa danserne stanset! Ole Bull i orkesteret, vi skuespillere deroppe gjorde de utroligste kunster for at faa ende paa ’balletten’, men de drev paa. [ ] De troede aabenbarligen, at de befandt sig i et vellykket bondebryllup, hvor det gjaldt at holde stimen oppe saa længe som bare mulig.” Marie Bull, 1905 I 1850 tok ”Norges første popstjerne”, Ole Bull, initiativ til og åpnet Det Norske Theater. Teateret som var forløperen til Den Nationale Scene i Bergen (DNS), skulle etter planen bokstavelig talt huse en ”nasjonalballett”, dog ikke i dagens betydning; klassisk dans. Bull forsto den kulturelle og kommersielle verdien av tradisjonsdans i en tid da nasjonsbygging sto sentralt. Han hentet ”ægte” dansere fra Lærdal, Nordfjord og Hardanger for å vise og undervise teaterensemblet i bygdedans. Resultatet ble vist i ”Fjeldstuen” av Henrik Wergeland. Begivenheten er beskrevet i sitatet ovenfor av Marie Bull i boka Minder fra Bergens første nationale scene (1905). FOR OLE BULL ble det første og siste gang han iscenesatte folkedans i Bergen. I jubileumsåret 2010 er det neppe tilfeldig at festspilldirektør Per Boye Hansen gir medieyndlingen Hallgrim Hansegård samme scene for premiere på ”Jamsíis”. Frikars varemerke er som kjent bruk av bygdedansen halling. I ”Jamsíis” benytter de dessuten melkespann som sentral rekvisitt. Terje Isungset blåser i horn formet av utgammel is. Hansegård spiller hardingfele og kauker til gokarsstykkene sine. For å bruke Marie Bulls ord holder han stimen oppe med hopp og spring og lystige påfunn i en drøy time. I ”Jamsíis” spiller Frikar & Co åpenbart på det opprinnelige, ekte, nasjonale og tradisjonelle. Jeg anmeldte oppsettingen på Scenekunst.no 9. juni i år og merket meg publikums begeistring som kan minne om mottakelsen av ”Fjeldstuen”: ”Der var i de dage en norskheds-begeistring, som kunde sluge de sværeste ting raa, saasandt de bare var rigtig nationale i smagen. Jeg har senere læst en ytring om, at i hine tider behøvede man bare sætte frem en melkebolle og en smøramber, raute som en ko og blæse paa en lur, saa var publikum henrykt og raabte: ’Nei, hvor prægtigt! Tenk en norsk sæter! Hvor nationalt!’”
folkemusikk__logo_sort
DET ER KANSKJE søkt å sammenligne beskrivelser av ”Fjeldstuen” med min lesning av ”Jamsíis”, men det er fristende å spørre om historien gjentar seg. I tilfelle: Hvorfor bruker sceniske folkedansere stadig bonderomantiske symboler for hva de er verdt, samtidig som de vil vise verdien av tradisjonsdans som dansekunst? Hvilke implikasjoner får slike valg for sceniske folkedansere og dansekunsten deres? Det synes fristende å spille på det autentiske, appellere til ukritisk aktelse og samtidig skape noe kunst(akt)ig som inviterer til vurdering. Den mulige motsetningen beundring/kritisk blikk kan for øvrig også spores i annen dansekunst, men da er det gjerne kvinnekroppen i bevegelse som begjæres. Allmenne oppfatninger plasserer tradisjonsdans og dansekunst som motpoler. Det som senere har fått betegnelsen folkedans, har siden 1800-tallet blitt oppfattet som ”nasjonens mest særpregede eiendom og noe som bør tas vare på” (Bakka, 1997). Dansekunst, derimot, er stadig sett som borgerskapets konstruksjon, les klassisk ballett. Til grunn for kategoriseringen ligger den populære binære opposisjonen natur/kultur. Kombinasjonsøvelsen av å plassere tradisjonsdans på borgerskapets scene er slik sett et paradoks. Ikke desto mindre synes det fremdeles å være et mål for promotører og programører av scenisk folkedans å passe inn i dette titteskapet. Maktbalansen er fremdeles i favør av finkultur, mindreverdighetskompleksene består. NÅR SCENISKE FOLKEDANSERE både soler seg i beundringens glans og samtidig setter søkelys på sin dansekunst, kan det virke selvmotsigende. Fokuset faller fort på den som formidler istedenfor på dansen som fenomen, med mindre danseren mestrer å bruke seg selv som reflektor for publikums oppmerksomhet. Kan en slik både-og-motivasjon betraktes som utgangspunkt for en ny scenekunstnerisk sjanger, en form for dansekunst som i 1850 lå langt forut for sin tid? Jeg tror ikke det. I mitt syn virker det mer som en helgardering. Beskyttet av beundring blir uttrykket uangripelig for kritikk, og dermed kan kunstnerisk utvikling stagnere. En stor utfordring for sceniske folkedansere spesielt og dansekunstnere generelt er å ta aktiv stilling til forførelse av tilskuere som motivasjon for å skape forestillinger. En annen utfordring for sceniske folkedansere er å ta i bruk danseteknisk og koreografisk kunnskap som er utviklet innenfor scenisk dans de siste 300 årene. Nyutdannet koreograf og tradisjonsdanser Sigurd Johan Heide fra Kunsthøgskolen i Oslo tok sine nyervervede koreografredskaper i bruk i avgangsforestillingen ”Flate steinar – er til å sitja på”, med interessant resultat. Men i en tid da dansekunsten prøver ut publikumsmedvirkning, er det god grunn til å tro at tradisjonsdansens samværskompetanse og sosiale kompetanse kan inspirere og berike. Da dansekunstner Heine Avdal inviterte 16 par til ”slowdance” på Dansens Hus i forestillingen ”Horisontale plan” med Carte Blanche i vinter, så vi en spennende bruk av samværsdans i dansekunst. Spørsmålet er altså ikke bare hvilke utfordringer sceniske folkedansere står overfor. Når dansekunstnere bruker tradisjonsdans og tradisjonsdansere lager dansekunst, er det heller et spørsmål om hvilke muligheter og begrensninger tradisjonsdansen synliggjør for all slags dansekunstnere, uavhengig av dansestil.