Den folkelige syngemåten er tildels mangelfull og feilaktig, «ustø og forkvaklet», sa en av de mest kjente innsamlere av folkemusikk midt på 1800-tallet. Samme innsamler bemerket også at man ofte får høre toner ‘der er en kvart-tone høiere eller dybere enn de brukelige, og at det er innnsamlerens oppgave å bestemme hvilken tone de da egentlig tilhører’ - underforstått at det da måtte være en annen tone enn den utøveren sang eller spilte.
Tilsvarende uttalelser om hvordan innsamlerne må «stille melodien ordentlig på benene», om hvordan man må lytte gjennom en masse dårlige varianter før man støter på en perle, osv., vitner om et syn på folkemusikkutøvere som vi vel stort sett er forskånet for i dag - i hvert fall innen de trygge rammene av Folkelarm. Mye er forandret siden nevnte innsamlere skrev sine innberetninger om samlerferdene, kvarttonene er forlengst anerkjent som en viktig folkemusikalsk spesialitet, og man overlater stort sett til folkemusikeren å stille melodien på de beina utøveren selv finner det fornuftig å benytte seg av.
Men det ligger noe mer bak disse sitatene. De forteller om den tiden da folkemusikken ble oppfunnet - ja ikke som klingende musikk, men som genre. For som genre ble folkemusikken oppfunnet av et urbant borgerskap som selv utøvde en ganske annen musikk. Så disse sitatene forteller også om en situasjon der det ikke var utøverne og deres miljø som bestemte over begrepsbruken og genredefinsjonen, en situasjon der man var underlagt definisjonsmakten til folk som hadde en betydelig større kulturell og økonomisk kapital i det norske samfunnet.
Gjennom historien har folkemusikere tatt i bruk mange ulike strategier for, på den ene side, å beholde sin egenart og rett til kreativ utfoldelse på egen premisser, og på den annen side, bli anerkjent som utøvere av en musikk med like stor verdi som annen musikk i samfunnet. Noen ganger kan det bety å overta andre genres idealer; andre ganger å understreke eget særpreg, uten at det alltid er enighet om hva som er hva. Uansett: begge typer av strategier handler om å forholde seg til en kulturell dominans fra storsamfunnet.
Siden starten av har sterke meningsdannende grupper utenfor genren sett det som sin selvfølgelig rett å være med på å definere hva folkemusikk egentlig er eller bør være. Utrolig mange flere mener noe om hva folkemusikk bør være enn hva f. eks. svartmetall eller dansebandsmusikk bør være, og utrolig mange mener at meningene de har bør tas på alvor av folkemusikere, uansett hvor fjernt fra genren de selv måtte være i utgangspunktet.
Sånn sett står folkemusikkgenren i en særstilling, og har i mye større grad enn andre genre måttet forholde seg til andres oppfatninger og mer eller mindre klare forventninger.
Poenget mitt er likevel ikke å syte og klage over folkemusikkens dårlige kår, eller henge ut ignorante forståsegpåere med et annet musikalsk og kulturell ståsted. At alle føler seg meningsberettiget når det gjelder folkemusikk, gir oss også oppmerksomhet som det ellers er vanskelig nok å få i dagens mediebilde, og de tidlige innsamlerne har faktisk også etterlatt seg en mengde interessant materiale som dagens folkemusikkutøvere har stor nytte av.
Poenget er at for en genre som i så stor grad har et - skal vi si - definisjonspress utenfra - har Folkelarm en spesiell funksjon.
For i dette perspektivet er Folkelarm noe mer enn et utstillingsvindu for genren, og noe mer enn en anledning for oss til å feire folkemusikken gjennom konserter, seminarer og hyggelig samvær med likesinnede entusiaster og fagfolk - det er også en anledning for genren til å definere seg selv, og bygge og utvikle genrens identitet så og si innenfra. For en genre som så mange mener så mye om, er Folkelarm en viktig arena for selvrefleksjon der folkemusikkens egne organer setter agendaen. La oss også ta i mot alle som mener noe om folkemusikken her på hjemmebane, hvor vi selv setter premissene, og gå på seminarene, nyte konsertene, og gripe enhver mulighet til morsomme diskusjoner om folkemusikken, livet og kjærligheten, slik at vi holder genren livskraftig i en omskiftelig samtid.
God Folkelarm!
Tellef Kvifte
Denne talen ble framført under åpningen av Folkelarm i Kulturkirken Jakob onsdag kveld.