Elin Prøysen inntok scenen på Gullbring kulturanlegg torsdag kveld, og fortalte en del om farens forhold til folkemusikken.
- Hva har Alf Prøysen på en folkemusikkfestival å gjøre? Pappa brukte ofte gamle melodier som grunnlag for visene sine, og diktet gjerne videre på dem. Det kunne være små stubber han hørte av omreisende kremmere, men også romantiske viser og danselåter. Han spilte også torader, og var visst en populær dansepartner i sin ungdom.
Elin Prøysen fortalte også at faren hadde en drøm om å reise rundt å samle inn gamle viser. Denne tanken ble virkeliggjort mellom 1954 og 1962, da Magasinet For Alle og Nils Johan Rud gav Prøysen i oppdrag å samle inn viser fra hele landet. Mer enn 1500 viser ble da sendt inn av bladets lesere.
Elin Prøysen gjorde også en sang sammen med ektemannen Egil Johansen, og fremførte Prøysens “Springstepp”. Dette er et lett ironisk spark til bygde- og danselagene i hovedstaden, med omkvedet “springar er tingen!”
Deretter var det klart for selve konserten, der Jon Solberg (gitarer, banjo), Eivind Aase (trommer), Knut Olav Sandvik (bass), Oddbjørn Aase (trekkspill) og Anders Røine (munnharpe, fele og langeleik) hadde sørget for en moderne og variert musikalsk plattform for noen av landets mest fremtredende kvedere.
I tur og orden kom Jon Anders Halvorsen, Unni Boksasp, Sondre Bratland, Ingebørg Harman Bratland og Tuva Syvertsen på scenen. Sanger som “Slipsteinsvalsen”, “Visa om løgna”, “Hårrdags-vise”, “Koleravise”, “Jørgen Hattemaker” og “Æille har et syskenbån på Gjøvik” ble fremført i nye, friske arrangement; ofte med et ganske pop-orientert tilsnitt. “Steinrøysa neri bakken” var gitt en nesten hardrock-aktig drakt, mens “Tordivelen og flua” var fargelagt med afrikanske trommer.
Som helhet betraktet bød nok “Prøysenfolk” både på hummer og kanari, men absolutt mest i positiv lei. Bandet så ut til å hygge seg på scenen, og viste sammen med dyktige vokalister hvordan arven etter Prøysen stadig kan gis stadig nye innfallsporter, uten at den poetiske, allmenngyldige poesien blir borte.
I tillegg opptrådte også Spelemannslaget Bøheringen, Bø dansarring og Bø juniorspelemannslag på konserten. Den 22. utgaven av Telemarkfestivalen fikk dermed en utmerket start, som viste både viljen til nyskaping og til å ta vare på tradisjonene.
- Hva har Alf Prøysen på en folkemusikkfestival å gjøre? Pappa brukte ofte gamle melodier som grunnlag for visene sine, og diktet gjerne videre på dem. Det kunne være små stubber han hørte av omreisende kremmere, men også romantiske viser og danselåter. Han spilte også torader, og var visst en populær dansepartner i sin ungdom.
Elin Prøysen fortalte også at faren hadde en drøm om å reise rundt å samle inn gamle viser. Denne tanken ble virkeliggjort mellom 1954 og 1962, da Magasinet For Alle og Nils Johan Rud gav Prøysen i oppdrag å samle inn viser fra hele landet. Mer enn 1500 viser ble da sendt inn av bladets lesere.
Elin Prøysen gjorde også en sang sammen med ektemannen Egil Johansen, og fremførte Prøysens “Springstepp”. Dette er et lett ironisk spark til bygde- og danselagene i hovedstaden, med omkvedet “springar er tingen!”
Deretter var det klart for selve konserten, der Jon Solberg (gitarer, banjo), Eivind Aase (trommer), Knut Olav Sandvik (bass), Oddbjørn Aase (trekkspill) og Anders Røine (munnharpe, fele og langeleik) hadde sørget for en moderne og variert musikalsk plattform for noen av landets mest fremtredende kvedere.
I tur og orden kom Jon Anders Halvorsen, Unni Boksasp, Sondre Bratland, Ingebørg Harman Bratland og Tuva Syvertsen på scenen. Sanger som “Slipsteinsvalsen”, “Visa om løgna”, “Hårrdags-vise”, “Koleravise”, “Jørgen Hattemaker” og “Æille har et syskenbån på Gjøvik” ble fremført i nye, friske arrangement; ofte med et ganske pop-orientert tilsnitt. “Steinrøysa neri bakken” var gitt en nesten hardrock-aktig drakt, mens “Tordivelen og flua” var fargelagt med afrikanske trommer.
Som helhet betraktet bød nok “Prøysenfolk” både på hummer og kanari, men absolutt mest i positiv lei. Bandet så ut til å hygge seg på scenen, og viste sammen med dyktige vokalister hvordan arven etter Prøysen stadig kan gis stadig nye innfallsporter, uten at den poetiske, allmenngyldige poesien blir borte.
I tillegg opptrådte også Spelemannslaget Bøheringen, Bø dansarring og Bø juniorspelemannslag på konserten. Den 22. utgaven av Telemarkfestivalen fikk dermed en utmerket start, som viste både viljen til nyskaping og til å ta vare på tradisjonene.