Forestillingen "Draumsyn" er basert på forskjellige felestiller, eller fargenavnene på disse, slik som "ljosblått", "halvgråing" og "grålysing". Hvor kommer denne tradisjonen fra, og hvordan tror du den har oppstått?

- Såvidt jeg kjenner til, finnes tradisjonen med fargenavn på enkelte felestiller bare i Valdres. Det er vanskelig å si hvordan den har oppstått, hva som er bakgrunnen, men jeg har hørt nevnt at f.eks. "grålysing", også kjent som trollstilt, er et felestille som blei brukt i grålysingen, på morgenkvisten, for å vekke slitne festfolk til nok en dag med fest. Bryllupsfeiringa varte litt lenger den gang, sier Anne Hytta.

- Så spørsmålet er vel om grålysing heter grålysing fordi harmoniene i felestillet passer til å vekke opp folk med, eller om stillet heter det fordi noen har ment at harmoniene gir assosiasjoner til fargene på morgenkvisten - de to tingene henger vel kanskje også sammen, mener hun.

Hun fortsetter:

- Men om man er interessert i klang - teksturen i en lyd - og nyansemulighetene som finnes, synes jeg det er vanskelig å gjøre det uten å snakke om farger. Jeg har alltid følt det naturlig å koble visse klangkombinasjoner til fargekombinasjoner. Tradisjonsmusikken er jo ikke alene om slike koblinger, den franske komponisten Olivier Messiaen kobla spesifike akkorder til helt konkrete farger, og ble djupt ulykkelig når andre ikke såg de samme fargene som han, det gav han en slags ensomhetsfølelse å være alene om en slik opplevelse. Et slikt forhold har jeg overhodet ikke til kobling av musikk og farger, det går mer på fornemmelser og visse fargespektre. Noe av det interessante med dette er koblingen mellom hørsel og syn, slike intuitive assosiasjoner som oppstår ved et sanseinntrykk.

På hvilken måte spiller musikken her sammen med det visuelle?

- Musikken har i stor grad kommet før det visuelle, så det handler nok mer om på hvilken måte det visuelle spiller sammen med musikken. Og det kan sikkert oppleves forskjellig, men min opplevelse er at lysdesigner Ingeborg Staxrud Olerud har laget lys som er visuelle kommentarer til musikken i veldig stor grad. Men jeg tenker også musikken som svært billedlig, i den forstand at den er mer en tilstand enn forløp, det er ikke noe som skal bevege seg fra A til B i "Draumsyn", sier felespilleren.

- Men det finnes også enkelte musikalske strekk som er laget etter at lyset er kommet inn, og disse strekkene er veldig påvirka av lyssettinga som er i forestillingen. Alle opplever jo ting forskjellig, så det blir spennende å høre folks reaksjoner på samspillet mellom lyd og lys. Jeg håper folk opplever lyden og lyset som en enhet, at det ene ikke tar oppmerksomheten fra det andre, men at inntrykkene fra musikken og lyset gir publikum opplevelsen av å være tilstede i noe med en stille energi, noe som ikke skal erobre, men som gir folk rom og ro til å være alene med seg selv i en liten time.

Vil forestillingen skille seg fra Slagr, og hva man ellers forbinder med din musikk?

- Forestillingen har store likhetstrekk med Slagr, synes jeg. I Slagr er vi også opptatt av koblingen mellom musikk og det visuelle, og vibrafonisten i Slagr, kunstneren Amund Sjølie Sveen, har laga videoer med bilder i langsom endring som vi opplever som kommentarer til vår musikk. Solostykkene mine har jeg også hørt omtalt som Slagr i soloformat, det synes jeg er hyggelig!

- Det er nok slik at både med Slagr og "Draumsyn" er jeg opptatt av linjer i uttrykket, det organiske, sakteflytende lydbildet. Grunnen til at jeg har tatt initiativ til soloprosjektet Draumsyn, er skjørheten i det solistisike uttrykket, den enslige samtalen mellom en musiker og hennes instrument, som jeg tenker kan treffe noe med mye nerve i møtet med lyssetting.

- Med Slagr har jeg etterhvert blitt vant til å framføre egen musikk, men å spille en solokonsert med utelukkende eget materiale, uten å ha den sterke tradisjonen i ryggen - slik jeg er vant til når jeg spiller solokonserter med det tradisjonelle hardingfele-repertoaret, kjennes overveldende. På den ene siden savner man stemmene til andre musikere, på den andre siden har man friheten til å definere nøyaktig hvordan det skal klinge selv. Jeg synes jeg er så utrolig heldig som har fått muligheten til å gjøre begge deler.

Er dette nærmest kunstmusikk, eller kan det fremdeles defineres godt innenfor tradisjonsmusikken? Og hva er i så fall de historiske røttene?

- Det er et interessant spørsmål som det er vanskelig for meg å si noe om, det må bli opp til andre å vurdere. Min bakgrunn innenfor det tradisjonelle hardingfele-repertoaret farger nok musikken mer enn noe annet, tror jeg. Jeg er også veldig interessert i vokal tradisjonsmusikk, men jeg kan overhodet ikke synge, i motsetning til mange andre felespillere. Derfor prøver jeg heller å formulere noe sanglig gjennom instrumentet mitt.

- Noe av det som fanger meg veldig med gode kvedere/folkesangere, er smidigheten, den fine formingen av linjene i musikken, med stadige krumspring fra melodiens hovedspor. En slik sanglig tilnærming hører jeg også ofte når strykere fra andre tradisjoner spiller solo, som for eksempel når Habil Aliyev fra Azerbaijan, Matthaios Tsahourides fra Hellas eller Derya Turkan fra Tyrkia spiller kemenche. Både formingen av linjene i musikken og skalabehandlingene som balanserer så fint, ved at ingenting faller over i det sentimentale eller jubelropende, men snarere en tilstand man ikke helt kan definere, synes jeg er utrolig fascinerende.
 
- På den andre siden er jeg veldig glad i klangbehandlingen og stykkene til komponister som Morton Feldman og Olivier Messiaen. Veldig ofte ser jeg at jeg liker enten det såkalt eldgamle uttrykket eller det mer moderne. Jeg har også spilt med middelaldermusikk-ensembler i ganske mange år etterhvert, og de fine melodiene i middelaldermusikken som har slik slitestyrke med sin enkle klarhet, har hatt litt å si for hvordan jeg lager egen musikk, tror jeg.

"Draumsyn" har premiere på Riksscenen på Schous Kulturbryggeri I Oslo torsdag 19. mai. Interesserte kan lese mer om forestillingen her, og ellers lese om Anne Hyttas prosjekt på nettsiden www.draumsyn.org.